Ufullkomne og hellige

Vi står under et enormt indre og ytre press til å være sterke og uavhengige, klare oss uten andre og stole på oss selv. Selv den kristne troen er blitt en individuell øvelse. Man får klare seg som best man kan. Men hvis vi skal vokse, kan vi ikke leve for oss selv.

Troen er både personlig og kollektiv. Personlig i den forstand at mitt liv tilhører den herre Jesus, og jeg bruker tid med Ham alene. Kollektiv i den forstand at jeg hører hjemme i Kirken, og dermed tror som den. I dette finner jeg hvile. Alt handler ikke om meg, men om det troens fellesskap jeg tilhører, det vi kaller 'de helliges samfunn'. Så lenge jeg tilhører det samfunn, så er det ikke fullkomment! Det er ikke de 'heldiges', i betydningen 'vellykkedes' samfunn, for det består av syndere, men 'de helliges'.

I går stod jeg på prekestolen i Toten frikirke og så ut over en forsamling med vakre mennesker! De var alle bærere av Den Hellige Ånd. Skrøpelige var flere av dem. Sykdom hadde satt sitt preg på deres kropp. Men nettopp denne kroppen bar på noe større enn dem selv: De var templer for Den Hellige Ånd.

Når jeg møter kristne tenker jeg på ordene fra 1.Kor 6,19:

'Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv'.

Mine brødre og søstre, om enn svake og ufullkomne, er de alle bærere av Den Hellige Ånd. Jeg har satt 'hellige' i kursiv, bare for å understreke nettopp det, hellige.

Slik bør vi se hverandre: som hellige. Og det er vi jo, ikke på grunn av oss selv, men på grunn av Ham som helliggjør.