En hjelp i trengsler, funnet overmåte stor

Først av alt: Takk til alle dere som har bedt for meg og min familie i disse utfordrende dagene: Resultatet etter det operative inngrepet på Feiring i går, er både positivt og negativt. Positivt i den forstand at det ikke var et nytt hjerteinfarkt, negativt i den forstand at det er lite, om noe, som kan gjøres med min hjertetilstand. Det betyr at jeg må leve med smertene, anginaen, tungpust og liten kapasitet til å gå. Nå er det godt å komme hjem.

Ordene fra Salme 46,1 har lenge vært ord jeg har grepet tak i og holdt fast ved, så også nå:

"Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor".

Om Gud er min styrke, kan jeg være svak, og hente mine krefter hos Ham. Og Han er den jeg kan gå til med absolutt alle ting, også de små hverdagslige, de man gjerne tar som selvfølgeligheter, når man er frisk. Hans kraft tømmes ikke ut, Hans styrke er 'overmåte stor'.

Så vil det ta tid å komme seg etter hjerteinfarktet. Det må jeg forholde meg til. Følelsesmessig kjører jeg mye berg og dalbane for tiden. Må blir veldig sårbar i visse situasjoner. Men jeg har lagt mitt liv i Herrens hender, og der hviler jeg, skjelvende og redd av og til. Igjen finner jeg stor hjelp i Ronald Fangens dikt, Pasjon:

Du sviktet aldri, Herre Krist - Du sviktet ei - selv når Ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst, og gråt i nød, da kom Du med Din fred, kjøpt i Din død.

Ja, når mitt spente, pinte sinn ser Deg i nattens nød, da viker angsten for den fred Du kjøpte i Din død. Da vet jeg at det er en Gud, og at Han er min far. Om Han er skjult, så er Han nær. Og jeg skal få Hans svar.

Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud, fra Ham som ingen her kan se: den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre. Og jeg vet: ved slutten av min vei, når dette hjertes uro dør, - da skal jeg møte Deg.