Katherina Buhr Martens - en troshelts historie, del 3

Her fortsetter tredje og siste del av den sterke og dramatiske historien om livet til Katherina Behr Martens:

Der, i fangeleiren, begynte jeg å søke Gud med større iver. Selv om vi ikke hadde sett noen Bibel på mange år ønsket jeg av hele mitt hjerte å få skaffet meg en. En dag hørte jeg om en kvinne som hadde gjemt en. Hun ønsket ikke å låne den bort, men jeg tigget og ba så lenge at hun til slutt gav etter for maset mitt. Jeg forstod ikke så mye av det jeg leste, men jeg leste om Jesu korsfestelse, og jeg forstod hva den handlet om. Det holdt for meg, og jeg satte min lit til Jesus.

En stor elv rant gjennom fangeleiren vår. En dag, på elvebredden på den andre siden, kom to menn i heftig krangel mens de lesset en jernbanevogn. En av dem bannet og sverget aldeles forferdelig. Den andre mannen, Sergeij, irettesatte ham og sa: 'Frykter du ikke Gud som kan høre alle ordene du sier?'

'Jeg har ingen Gud', ropte dem andre mannen, og bannet enda mer.  Men en annen arbeider i fangeleiren overhørte denne kranglingen, og fattet håp! Så snart han fikk en mulighet tok han kontakt med Sergeij, og i dypeste hemmelighet spurte han: 'Kunne det være at du og jeg er brødre?' Sergeij så overrasket på mannen. Men etter en tids samtale kunne de kysse hverandre på kinnet som et tegn på at de to var brødre i Kristus. Hvilken glede det var at de to visste om hverandre i fangeleiren!

Fra den dagen av begynte de to å møtes i hemmelighet for å oppmuntre hverandre og be sammen. En etter en fant andre ut om dette og slo seg i lag med dem. Selv noen få av oss unge kvinnene begynte å komme til disse hemmelige samlingene. Noen hadde i sitt eie en sangbok som var aldeles i filler. Ingen av oss kjente sangene. Vi hadde ikke sunget dem på mange år. Men det var som et mirakel. Når vi leste den første linjen kom tonene til meg, de jeg hadde sunget for lenge siden i min barndom sammen med min far.

I juni 1949 ønsket vi å bli døpt. Vi dro langt ut på tundraen hvor en elv kom ned fra fjellene. Det var fremdeles snø på markene og vannet var forferdelig kaldt. En av brødrene tok ni av oss ut i elva hvor vi sto i en halvsirkel rundt ham. Så døpte han oss, en etter en. Den påfølgende natta ble flere døpt.

I fangeleiren bygget vi små hus med fire rom, en ovn og det var plass til et par i hvert av disse rommene. Det var i et av disse jeg giftet meg med en av de nye troende, Johann Martens, som kom fra landsbyen Kleefeld i Molochna kolonien. Vi bodde i et hus med et annet par som var troende, og to som ikke var det. Det var her datteren vår Erna ble født.

Det var så mye jeg ikke forstod om Gud og Bibelen, men vi hadde mye glede over å kjenne Ham, selv når vi ble forfulgt. En av brødrene fikk ansiktet slått i stykker, alt var knust, han var gul og blå, mens andre ble slått og mishandlet. Noen ble tatt vekk fra fangeleiren og de omkom et eller annet sted. Vi vet ikke hvor. Mannen min ble en av lederne i denne kristne gruppen.

Fra Vorkuta - nær Arkangelsk - ved Det arktiske hav, kunne Katherina, hennes mann og deres datter, reise tilbake til Kasakhstan en dag, og der ble de i mange år sammen med andre som var tvunget i eksil. Helt frem til Perestroikaens tid. Da flyttet de til Tyskland og senere til Australia hvor de ble en del av den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Christian Fellowship.