Troens langsomme og gode rytme

Å leve livet i langsomhetens rytme er godt for sjelen, fordi den da henger med, og ikke blir igjen langs veien, men den er også helt nødvendig for vår modning som kristen. Utålmodighet skaper spenning og fører til uro og åndelig rastløshet. Problemet er at vi så gjerne vil noe hele tiden. Se fremgang. Bety noe. Leve i noe spennende. Ikke i det hverdagslige. Men det er i hverdagene våre vi vandrer med Kristus - ikke en gang i fremtiden. Vi kjenner nok alle på at livet løper fra oss, det er så mye vi skulle ha rukket.

Tid brukt på vårt åndelige liv er likevel aldri bortkastet tid. De ni dagene fra Kristi himmelfart og frem til pinse, kalles for 'Pinsenovenen'. Det er dagene disiplene ventet i Jerusalem før Ånden falt. 'Og se, jeg sendeer over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye'. (Luk 24,49) Av og til må vi vente på at det Gud har talt om skal gå i oppfyllelse. Profeten Habakkuk skriver om dette:

'Herren svarte meg: Skriv synet tydelig på tavler så det er lett å lese! For synet venter på sin fastsatte tid, det vitner om enden, og det lyver ikke. Om det drøyer, så bare vent! For komme skal det, det kommer ikke for sent!' (Hab 2,2-3)

Hos profeten Jesaja heter det: 'Den som tror, har ingen hast'. (Jes 28,16)

Jeg kjenner av og til på rastløsheten. Både den fysiske og den åndelige. Det er lett å bli distrahert, og opptatt med ting. Gode ting, i og for seg, men likevel fører de til at jeg mister konsentrasjonen, og ikke minst min åndelige oppmerksomhet - og det stjeler min fred. I stedet for fred blir jeg urolig. Selv det gode kan bli det aller bestes verste fiende.

De ni dagene disiplene ventet i Jerusalem var dager brukt i bønn. Det forteller Lukas oss i Apostlenes gjerninger. Hensikten med bønnen er ikke å dra Gud nærmere oss selv, for Han bor djupt inne i oss ved sin Ånd. Hensikten er å nærme oss Ham slik at vår samtale blir mulig og vi blir oss bevisst Hans nærvær.

Jeg lever etter en regel. Det er befriende. Denne regelen er utarbeidet av 'Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby', og som jeg er en del av, og den hjelper å holde meg på veien, og til å holde fokus. Lederen for kommuniteten, Peter Halldorf, skriver i en av sine betraktninger nå i pinsenovenen:

"En mycket enkel övning kan leda oss allt djupare in i Guds mysterier – om vi envist håller oss till den. Men den som inte är beredd att gå en yttre väg, gör inte heller framsteg på den inre vägen".

Hjertesykdommen min tvinger meg til å måtte gå sakte. På en måte hjelper den meg til å forstå at vi kommer nødvendigvis ikke frem til målet ved å gå den raskeste veien. For ved å skynde oss hender det ofte vi går glipp av det som skjer underveis.