Øvresalens bønneskole

Det var her - på Øvresalen i Jerusalem - de var samlet, de 120, ventende på det Jesus hadde omtalt som 'Faderens løfte'. Vi leser i Apg 1,14 at 'alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen'. Det er kraft i det å bli enige om hva man skal be om. Da skal det gis oss, sa Jesus.

Dagene mellom Kristi himmelfart og pinse var en bønneskole. Ikke det at ikke disiplene hadde bedt før, for det hadde de. De hadde sett Mesteren be. De hadde selv bedt Ham om å lære dem å be. Men nå måtte de sette ut i livet det de hadde lært de tre årene de hadde gått i lære hos Jesus. Nå ba de ut fra et bestemt løfte. Noe av det aller siste Jesus sa til dem før himmelfarten var dette:

'Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye'. (Luk 24,49)


Det er noe spesielt å be over et løfte man har fått. Og Giveren kjente de. Nå skulle de vente på Ånden, Talsmannen som jesus kalte Ham, Han som skulle bli hos dem for alltid, og ikke forlate dem. Mens Jesus var begrenset av tid og rom mens Han vandret her på jord, er ikke Den Hellige Ånd det. Etter at Ånden var sendt er Ånden alle steds nærværende. Han er ikke bundet til Jerusalem, eller Antiokia, eller Korint, men er der hvor Kristi kropp er. 


'For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke'. (1.Kor 12,13)

Akkurat det er mitt store takkeemne dagen før 1.pinsedag.