En bedende menighet i hjembyen

I byen hvor jeg bor finnes det en menighet som jeg gjennom årenes løp har lært å sette stor pris på, nemlig Filadelfia, Gjøviks pinsemenighet. Våren 1972 bestemte jeg meg for å følge Jesus, og en av de som hjalp meg de første månedene på troens vei, var en misjonær som var utsendt av denne menigheten. Han het Ivar Aas, og var den gangen hjemme fra misjonsmarken, som var Bolivia for hans, og kona Livs, vedkommende. Han fortalte meg hvordan jeg burde avsette tid til å be, og lese Guds ord.

Ung og ivrig som var drev jeg med gateevangelisering hver lørdag. Kjell Haltorp, som den gang var hjelpeforstander i Filadelfia Oslo, kom ofte opp for å inspirere oss til å vinne mennesker for Gud - og for å be. Gjennom Kjell Haltorp fikk jeg smaken på det å be, og ble en ivrig disippel av Kjell, så mye at jeg gikk under navnet 'Mini-Haltorp'! Det var en ære.

Når jeg i min iver skrev et av mine første leserbrev i lokalavisen, og utfordret byens kristne til å faste, var det daværende forstander i Filadelfia, Per Ruud, som gikk offentlig ut og støttet den unge kristne gutten. Forøvrig den eneste som gjorde det. Det gjorde inntrykk.

Det var i denne menigheten jeg skulle få en venn, som ble som en åndelig far for meg. Ole Petter Bekkelund het han. I mange år kom jeg hjem til ham for å samtale, og for å be. Han skulle bli meg til stor åndelig hjelp.

Filadelfia Gjøvik er en bedende menighet. Faktisk bes det her i menighetens lokaler hver eneste dag, til bestemte tider. Byens befolkning blir løftet fram for Gud, man ber om vekkelse og fornyelse, og i denne menigheten har mange gjennom årenes løp fått møte Gud. Mange av dem har jeg kjent personlig, og mange av dem er nå hjemme hos Gud. Jeg takker Gud for den rike åndelige arven som denne menigheten representerer. Dette er en av Norges vekkelsesmenigeter.

De siste årene har jeg hatt privilegiet av å gjenoppta kontakten med denne menigheten. Ikke minst gjennom nåværende forstander, Egil Glemmestad, som er blitt en av mine beste venner. En mann med et stort hjerte for de små i samfunnet, de marginaliserte. Jeg har hatt gleden av å lytte til hans grundige bibelundervisning, både i forbindelse med søndagens gudstjenester, som jeg av og til har hatt anledning til å delta på, og i midtuke-møtet. Denne menigheten er en av de få som fortsatt samles midt i uken til bibelstudier! Det takker jeg Gud for. Det er ikke mange av dem igjen her i landet. Slikt har vi jo ikke tid til lenger, så travelt som vi har det.

En annen person jeg har lært å sette stor pris på gjennom årenes løp, er en menighetens Afrika-misjonær, Marie Onsrud. Det har vært gripende å høre om hvordan Gud har fått bruke henne i både Zaire og Niger.

Denne søndagen har jeg tenkt meg på misjonsgudstjeneste i denne menigheten. Den er stadig i mine bønner. Mange av dem som går her er høyt oppe i alderen, men trofaste er de, mot Gud og mot den lokale forsamlingen. Jeg ber om at menigheten skal få oppleve en ny besøkelsestid. Jeg tror den har det beste foran seg, og jeg takker Gud for hva den har fått bety i mitt liv. Ikke minst den inspirasjonen den har vært når det gjelder å be.