Jeg er ikke frelst for himmelen, men for menigheten, del 4

Det finnes en universell menighet, og det finnes en lokal menighet. Uten de lokale menighetene er det ingen mulighet for at den universelle menigheten kan komme til uttrykk. Uten de lokale menigetene blir den universelle menigheten bare et begrep, uten virkelig innhold.

I Apostlenes gjerninger ser vi at menigheten er noe konkret: I Apg 8,1 leser vi om 'menigheten i Jerusalem'. Dette er en lokal menighet beliggende på et bestemt geografisk sted. Den har en jordisk adresse! I Apg 13,1 leser vi om 'menigheten i Antiokia'. Den er også lokalisert til et bestemt sted, som har sin adresse. Begge disse menighetene er uttrykk for den universelle menighet, men den har altså sin uttrykk lokalt.


Og slik kan vi fortsette gjennom Det nye testamente. I Rom 16,1 leser vi om 'menigheten i Kenkreæ', i 1.Kor 1,2 og 2.Kor 1,1 om 'Guds menighet i Korint'. Men dette er ikke de eneste lokale menighetene som nevnes. Det fantes også lokale menigheter i 'Judea' (Gal 1,22 og 1.Tess 2,14), menighetene i 'Syria og Kilikia' (Apg 15,41) og menighetene i 'Efesos, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea'. (Åp 1,11) Og vi kjenner til menighetene i Efesos, Fillippi, Kolossæ, Tessaloniki, samt menighetene på Kreta, de som omtales i brevet til Titus.

Alle disse var lokale menigheter. De som var kristne tilhørte den lokale menigheten på stedet. Det finnes ikke noe eksempel i Det nye testamente på at man var medlem av den universelle menighet, og så holdt man seg hjemme og 'levde ut troen - jeg og Jesus'. Var man en kristen, ble man døpt og med dåpen ført inn som medlem av en lokal menighet. 

Det er ikke et bibelsk, men et moderne fenomen, ukjent for den nytestamentlig kristen tro, at man kan være kristen, uten å være en del av en lokal kristen forsamling.

(fortsettes)