Syria i Det nye testamente
Helt i begynnelsen på Evangeliet etter Matteus, leser vi om at syrerne får høre ryktene om Jesus: 'Ryktet om ham spredte seg til hele Syria, og de kom til ham med alle som hadde vondt ...' (Matt 4,24) Tidlig ble det plantet menigheter her. Ved Apostelmøtet i Jerusalem leser vi i Apg 15, om brevet som sendes til de hedningekristne menighetene, og der står det å lese: 'Apostlene og de eldste, brødrene deres, hilser de søsknene som er av hedensk ætt i Antiokia, Syria og Kilikia ....' (Apgj 15,23) Og i forbindelse med den andre misjonsreisen som apostelen Paulus legger ut på leser vi at 'han la veien om Syria og Kilikia og styrket menighetene der'. (Apgj 15,41) Når han så skriver brevet til alle forsamlingene i Galatia området, nevner han også reisen til Syria, jfr Gal 1,21.
Og det var her i Syria, nærmere bestemt i den nordlige delen, i Antiokia, som ligger ca 25 km fra Middelhavet - vår tids Antakje - at den første hedningekristne menighet ble grunnlagt, og Kristi etterfølgere første gang ble kalt 'kristne'.
Jakobsliturgien og Kristusikonet
Kirkene i Aleppo bruker den såkalte Jakobsliturgien. Enkelte mener at denne skriver seg helt tilbake til apostelen Jakob, Jesu bror. Gammel er den i hvert fall. Vi vet at den ble brukt av menigheten i Antiokia før år 300. Her i Aleppo finnes også det ikon av Kristus, som sies å være malt av selveste evangelisten Lukas, som i følge tradisjonen var en ivrig ikonmaler.
250.000 kristne
Aleppo er en av verdens eldste byer. Den er minst 4000 år gammel. Her bor det 250.000 kristne. De utgjør 12 prosent av befolkningen. Inntil 1948 var det også en stor jødisk befolkning her. Mens disse linjene leses raser kampen om Aleppo, og midt i skuddvekslingene og kanondrønnene, befinner altså våre brødre og søstre seg. De syriske opprørerne sier de vil ta byen. Hva som nå vil skje med de kristne er uvisst. Det er ingen ting som tyder på at den såkalte 'arabiske våren' har ført til bedre kår for de kristne, heller tvert om.
Hva gjør så vi som leser dette? Folder vi våre hender nå og ber for våre brødre og søstre i troen på Jesus? Ringer vi noen vi kjenner og danner en bønnelenke? Eller forholder vi oss tause? Hva skjer når det er vi som lider neste gang? Er det da noen som ber for oss?
Bildet er fra Aleppo i Syria og taler for seg selv.
Det er sant som du skriver. Ingen kan si deg i mot,
SvarSlettMen makan til manipulerende artikkel. Du må holde deg for god til dette.
Dette skaper ikke lyst til å engasjere seg.
Skjerp deg.
Betimeleg og godt at du tek opp dette. Me har ein familie i Aleppo i kyrkjelyden vår,og kjenner at det som skjer i og med byen berører oss. Men uansett: kristennorge treng til dei grader å løfta blikket ut mot den verda me er sett til å tena. Bøn, som er så viktig for Gud, er mindre viktig for oss. Gud velsigne og styrke deg, bror.
SvarSlettAnonym: Jeg ser ikke helt hva som er manipulerende med å skrive at norske kristne i svært liten grad engasjerer seg for lidende medsøsken. Det er jo sant. Når du skriver slikt hadde det vært fint om du skrev med fullt navn. Forstår ikke hvorfor man behøver å være anonym. Men det er kanskje vanskeligere å beskylde noen for manipulering om man gjør det med fullt navn?
SvarSlettTakk for innlegget, Jens Thoresen. Må Gud velsigne menigheten du er pastor for, og vennene i Aleppo.
SvarSlettVeldig viktig at du tek opp dette.
SvarSlettSannsynlegvis vert tilhøva for dei kristne i Syria verre og vi vil sjå ein stor straum av flyktningar.
Men som alltid når dei kristne i Midt-Austen vert forfølgde vert det møtt med taushet frå Vesten si side.Men vi kan be og vona at det går betre enn vi fryktar!
Frode Thorup