Døperbevegelsens historie i Italia, del 5

Her følger femte del av serien om døperbevegelsen i Italia:

Krigens slutt markerte slutten på år med frykt, isolasjon og befolkningsnedgang. Fra et politisk konkursbo til et verdiløst monarki, ble Italia en ung demokratisk republikk. Paolo Spanu, en av de mest fremstående baptistpastorene i Den italienske baptistunionen, skriver følgende om denne perioden: 'Oppmuntring og en fantastisk støtte ble våre menigheter til del fra mange enkeltpersoner av baptistisk overbevisning som tilhørte de amerikanske styrkene. De deltok i våre gudstjenester og brakte med seg en ånd av mot og tillit. Til slutt og helt overraskende ble vi konfrontert med en gledesfylt, fri og nesten naiv baptistisk tro. Vi forstod at vår kristne overbevisning tilhørt en uendelig rekke av baptistmenigheter i Amerika, England og i andre deler av verden. Selvsagt visste vi dette, men når amerikanske soldater som var baptister besøkte våre menigheter ble vi klar over den uendelige størrelsen på den baptistiske bevegelsen. Vi var ikke lenger en isolert og engstelig minoritet, men en Guds kirke som pekte på frelsen både som en åndelig og politisk realitet. Vi protestanter representerte den nye verden og et håp for hele menneskeheten. Den katolske kirke, hadde støttet fascismen og velsignet et monarki som representerte den slagne gamle verden, som nå svant bort'.

Så legger pastor Spanau til:

'Vi som er barn av den mørke æra (fargen til fascistene var svart), vi var alle mennesker som var glade for å bære byrdene, ikke bare når det gjaldt gjenoppbyggingen av landet, men også ved å bygge et nytt demokrati på basis av fundamentale protestantiske prinsipper. Dette var den visjonen krigens slutt gav oss. Men vi baptister var en mikroskopisk minoritet, vi var en kirke som i all hovedsak bestod av den lavere middelklassen spredt ut over hele landet'.

Sterk vekst
Motstandskampen hadde satt sitt preg på italienske baptister. De som hadde overlevd fascismen, krigens grusomheter, deportasjon, sult, tortur og lidelse lengtet etter frihet. Flesteparten av dem var poltisk bevisste på venstresiden. De representerte den italienske arbeiderklassen. I løpet av få år vokste de italienske baptistmenighetene fra 2500 til 5000 døpte medlemmer.

(fortsettes)