Troen trenger klær

Jeg kjenner ennå det faste håndtrykket til fader Paolo. Etter foredraget i går fikk jeg møte ham, og overbringe en hilsen fra en venn. Det var en stor opplevelse å møte mannen som har ledet Deir Mar Musa klosteret i Syria i mer enn 30 år. I dag kjemper han en utrettelig kamp for Syrias sivilbefolking. Regimet har utvist den 57 årige jesuittpresten. Han ble for brysom for dem. Som få andre har han talt det despotiske regimet midt imot. Det er en robust mann som står foran meg. Da tenker jeg ikke bare på hans fysikk, men også på hans mot og djervhet. Han er en troens mann, tenkte jeg, da jeg sto der. Preget av ørkenen, ikke minst av stillheten og de livsforvandlende møtene han har hatt med Gud.

Det er mange ting som kan sies om hans foredrag, men det får bli til en annen gang. Det eneste jeg vil nevne er en setning som jeg merket meg: 'Troen må ha klær'. En ting er hva vi sier med våre ord, noe annet er vårt liv. Om livene våre motsier det vi sier, hva da? Og fader Paolo snakket ganske riktig om Kirken som klærne, om det levende fellesskapet av de troende, som må vise ved levd liv hvem Jesus er.

Jeg synes jeg så noe av Jesus i fader Paolo Dall'Oglio. Han bar med seg noe av himmelriket. Av levd liv med Jesus. Formet av stillheten og troens vågestykker, levd i en kontekst med mennesker rundt seg som både hater ham, og som søker hans åndelige veiledning.

Det var kanskje 200-300 som hørte ham på Klækken hotel. Det skulle vært mange flere. Jeg savnet mange. Kanskje man ikke helt har fått med seg hvem fader Paolo er?

Bildet viser fader Paolo i en samtale med venner i en annen sammenheng enn på Hønefoss. Fader Paolo er mannen i midten.