Forlegenhet, hensynstagen og overbevisning

Jeg husker et møte i Norges frikirkeråd for mange år siden. Jeg møtte som representant for det kirkesamfunn hvor jeg er ordinert som pastor. På talerstolen stod en person som representerte Den norske kirke. Jeg glemmmer ikke hva hun sa: 'Vær stolte av arven dere representerer, tro ikke om dere selv at dere ikke har noe å bidra med. Deres stemme er viktig, og dere har mye å tilføre oss andre'.

Den gangen var disse ordene viktige for meg. Jeg var ny i tjenesten, og jeg hadde gjort meg noen erfaringer med storebror i sammenhengen - Kirken, Den norske - som ikke var så gode. I møte med den kunne man lett føle seg overkjørt. Når man skulle være sammen i økumeniske gudstjenester, så var det Den norske kirkes representant som hadde forkjørsrett: De bestemte det meste av det som skulle skje, og våre representanter i komiteen fikk som regel lov til å lese en bibeltekst eller be en forhåndsskreven bønn. Enkelte ganger opplevde vi at man i disse økumeniske sammenhengene også hadde barnedåp, som den mest selvfølgelige ting av all verden. At vi som representerte et annet teologisk syn synes dette ikke var så greit, det så man ikke, eller ville ikke se. Noen ganger fikk man den bestemte følelsen av at det var den lokale presten på stedet som selvsagt var den som ledet an, hadde regien og som egentlig var den som representerte sannheten med stor S.

Numerisk representerte han jo flertallet. Men kikket man litt på gudstjenesteoppslutningen var det de frikirkelige som representerte de mange som deltok der. I min tid som pastor har jeg opplevd at sognepresten på et av stedene bestemte at lensmannen værsågod skulle sende alle dødsmeldingene til vedkommende. Også for de personene i kommunen som aldri hadde vært medlem av Den norske kirke, men i hele sitt liv hadde tilført Baptistkirken. Jeg fikk kun en kopi av den. Når jeg henvendte meg til lensmannen og sa at dette ikke var rett, så kunne han fortelle at dette hadde sognepresten bestemt, og det var jo sognepresten som bestemte. Vedkommende representerte jo statens kirke, var svaret. Etter hvert forstod lensmannen at vi har fri religionsutøvelse i dette landet. Men det er jo ikke så lenge siden det ikke var slik.

Når Bibelselskapet sendte ut sine informasjonsbrev til alle kirkene i kommunen var de stilet til prosten! Ikke til den enkelte menigheten. Slik var det landet over. Det var først da jeg tilkjennegav at jeg ikke følte meg inkludert i det økumeniske fellesskapet Bibelselskapet sa seg å være at dette ble endret.

Når jeg hadde forrettet begravelse, oppdaget jeg at etter at jeg og de sørgende var gått igjen, ble det satt opp en gul stikke ved graven. Jeg undret meg lenge over hva dette var. En dag spurte jeg begravelsesbyrået om hva den gule stikken representerte. Da sa han: 'Det er for å merke at det er en dissentergrav. Da vet presten at han skal komme etterpå for å foreta en jordpåkastelse!' Som kanskje leseren vet foretar ikke baptister jordpåkastelse - med mindre det er spesielt ønsket av de etterlatte. For Den norske kirke var ikke våre begravelser regnet som 'en ordentlig' begravelse, så derfor foretok de jordpåkastelsen etter at vi var gått igjen. At det opplevdes som krenkende, ble det ikke sagt noe om. De var jo tross alt representanter for Kirken, Den norske.

Jeg kunne nevne mange andre ting også - men lar de ligge. Det er lett å kjenne på forlegenhet, og heldigvis er det økumeniske klimaet i Norge blitt bedre. Men jeg har også tenkt mye på de kloke ordene fra representanten for Den norske kirke i Frikirkerådet den gangen. Nå heter det ikke lenger Norges frikirkeråd, men Norges kristne Råd. Nå er vi sammen. Og hver på vår måte representerer vi den kristne tro med litt forskjellig innpakningspapir.

Den arven jeg har fått lov å være en del av representerer en martyrkirke. Den har aldri vært med på å forfølge andre troende, aldri vært en del av statsmakten, men tilhørt de som er blitt krenket, jaget, slått, ledd av, torturert og drept. Denne kirkens medlemmer har vært enkle menn og kvinner, som har elsket sin Bibel, bedt på sine knær og frimodig holdt frem Jesu-navnet. Den har kjempet for andres rett til å tro. Mange har betalt en høy pris for den overbevisnigen de har ervervet seg ved å lese Det nye testamente.

Den arven må også ivaretas i de økumeniske sammenhengene! Og vi har virkelig noe å holde fast ved.