Den lutherske teologen og martyren, Dietrich Bonhoeffer, har betydd mye for meg i denne sammenhengen. Han kom med en uttalelse en gang, som har vist seg å være profetisk, slik jeg ser det:
"Gjenopprettelsen av menigheten vil helt sikkert komme fra en ny form for klosterliv, men dette vil ikke ha noe til felles med det gamle. Det vil baseres på et liv som springer ut av kompromissløs troskap mot Bergprekenen, i en etterligning av Kristus. Jeg tror at tiden er kommet da vi må samle mennesker om dette."
Både i USA, Canada og Europa vokser det i dag frem nymonastiske grupper, eller kommuniteter. De slår seg gjerne ned i bysentrum blant de fattige, for å leve ut kristenlivet i praksis blant dem. De kommer sammen for tidebønner, for å søke stillhet og kontemplasjon, men også aksjon! De arbeider og ber, ber og arbeider.
Denne spiritualiteten er det som fengsler meg, og som jeg identifiserer meg med. De som danner disse kommunitetene kommer gjerne fra ulik kirkebakgrunn, og beholder sin identitet i den kirkefamilien de tilhører, men de søker fellesskap med andre og ber om at Jesu bønn en dag skal oppfylles: at de alle må være ett.
For egen del drømmer jeg om at en kommunitet skal vokse frem rundt Kristi himmelfartskapellet. Som et supplement til det lokale menighetsliv i vårt område. Allerede har noen av oss som står bak dette bønneinitiativet god kontakt med nymonastiske grupper verden over.
Ja dette høres godt og fint ut. Men noe som opptar og uroer meg i mitt kristenliv er at folk går fortapt rundt oss. Jesus sa bl.a. i Misjonsbefalingen (Matt. 28) "gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler" og "lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere". Jeg undrer meg på hvor balansen mellom tilbedelse og lydighet er? Eller er kanskje lydighet den høyeste form for tilbedelse her på jorden?
SvarSlett