Den keltiske kristenarven er vår

Kristenarven vår er keltisk. Det var uredde irske munker som brakte evangeliet til Norges kyster. De lot Ånden blåse dem hit i små skrøpelige farkoster som bar dem over opprørt hav.

Lenge før det store skismaet som splittet kristenheten blomstret den keltiske kirke. Allerede i år 40-50 e.Kr ble kelterne nådd med evangeliet gjennom apostelen Paulus og hans misjonsarbeid i Galatia. Da romerne okkuperte den sørlige delen av Britannia i år 43, etableres den keltiske kirken ved at noen få biskoper vigsles til tjeneste.

Misjonens århundre
Da keiser Konstantin gjør kristendommen til offisiell religion i år 313, glir deler av Kirken inn i umoral og åndelig forfall. Men Kristi kirke finner nye utøp. En motbevegelse av kristne trekker ut i ørkenen hvor de søker Gud i bønn. Selve livene deres blir en stille protest mot forfall og frafall og de blir forbilder for et hellig liv.

I år 390 danner Martin av Tours og hans disippel Ninian misjonerende kommuniteter i Gallia (Sør Frankrike) og Whithorn, som ligger sør i Skottland. De er begge inspirert av de egyptiske og syriske ørkenfedre.

20 år senere, ærmere bestemt i år 410, opplever de keltiske kristne vanskelige tider. De inntreffer da de siste romerske troppene forlater Britannia. Da ødelegger anglosaksiske intrengere de fleste gjenværende kirkene, med unntak i de vestlige områdene. Men så i år 435 begynner en lysende tid for den keltiske kirke. Vi kaller det for misjonens århundre: Patrick, Brigid, Brendan og Columba drar ut fra 'et land av hellige' som de keltiske områdene nå kalles. I Wales og Cornwall opplever man nå et århundre der troen brer seg gjennom misjonerende klosterkommuniteter, inspirert som de er av ørkenfedrene og av menn som Germanus, Illtyd, Samson, Petroc og David.

Iona og Europa
I år 560 etablerer Columba sin klosterkommunitet på Iona. Denne kommuniteten blir en base for misjon i Skottland. Så - i år 591 - etablerer Columbanus og andre misjonerende klosterkommuniteter over hele Europa. Det er en fantastisk vårtid for misjon og evangelisering, for bønn og vekkelse.

Men for den keltiske kirken blåser det opp til storm. I år 597 sender paven i Rom en misjonsdelegasjon til De britiske øyer. Etter hvert utvikler det seg en nasjonal organisasjon og en spiritualitet som kommer til å virke undertrykkende på de keltiske kirkene.

I år 635 blir Aidan sendt fra Iona til Lindisfarne for å begynne sin misjonsvirksomhet blant engelskmennene. Sammen med en kommunitet for kvinner i Whitby, ledet av Hilda, sender klosteret på Lindisfarne misjonærer til de østlige områdene, Midt-England og videre sørover.

Synoden i Whitby
I år 664 skjer det en ulykksalig hendelse. Da avholdes det en synode i Whitby som skulle få store konsekvenser for hele den keltiske kirken. Synoden løser den økende motsetningen mellom romerkse og keltiske skikker ved å tvangsinnføre romerske regler, som for eksempel dateringen av påsken. Sentrale skikkelser som Cuthbert og Hilda aksepterer dette motvillig for enhetens skyld, men de bevarer heldigvis den keltiske spiritualiteten. De romerske reglene blir så vedtatt og akseptert i 696 i Nord-Irland, 716 i Skottland og 755 i Wales.

År 690 blir et merkeår for keltisk kristentro. De illustrerte Lindisfarne-evangeliene blir skrevet, og senere Book of Kells.

År 793 innleder et århundre med vikingetokter som legger det ene klosteret etter det andre i ruiner.

Keltisk spiritualitet
I dag er det stadig flere som oppdager rikdommen i den keltiske kristenarven. Den hører med til Den udelte kirkens arv. Som også er norsk kristenarv.