Blant det som innbyr til indre ro finner vi ytre ro: en rolig plass, et rolig miljø, ja avstand fra alt som jager oss.
Derfor finner vi at munkene, disse som lever i stillheten i øde trakter, langt fra skrål og menneskenes rop, fra nyhetenes og hendelsenes urolige innvirkning, også er de hvis tanker, hjerter og nerver kjennetegnes av den største ro. De er de som i allminnelighet har vent seg til stillheten.
For det ensomme og atskilte livet fører i alminnelighet med seg ro, ved at sinnet kjennetegnes av ro. Sinnet er dører inn til tankelivet, som de hellige pleier å si. Det som du ser, hører og rører ved, medfører tanker hos deg. Men om ditt sinn faller til ro fra alle nyheter, kommer også din sjel til å falle til ro fra tankene.
Den rolige plassen hjelper sinnet til å bli stille, den medfører tankens, hjertets og nervenes ro. Derfor søker mange som bort fra de bråkete plassene for å søke stillheten,
De som elsker roen søker den av alle krefter. Men en del - dessverre - elsker ståket og bråket, og kan bare leve i dette, og kjeder seg i stillheten.
Disse munkene som lever i stillhet og øde vekk fra mennesker..hvordan adlyder de misjonsbefalingen? Bjørn
SvarSlettDu husker sikkert at folk søkte ut i ørkenen både for å høre døperen Johannes og Jesus. Slik var det også med de som søkte ut i ørkenen i den tidlige kirkens historie. Mennesker som ber tiltrekker seg mennesker. Kanskje når de vel så mange, om ikke flere, enn de som står på gatehjørnene og roper. For de som søker ut i ødemarken for å oppsøke bederne, er mennesker som allerede bærer på en åndelig tørst.
SvarSlett