Dåp og økumenikk - en redegjørelse

Det er alltid interessant å samtale om teologiske spørsmål - så lenge det foregår i en tone av gjensidig respekt. Noen spørsmål blir vi aldri ferdig med, eller enige om. Som dåpen.

Hva gjør vi så med det? Jeg kan bare svare for min egen del, som jeg gjør i denne redegjørelsen:

1. Vi har alltid noe å lære! Både av hverandre, og ikke minst av Gud. Han synes å være rausere enn oss, og velsigner også kirker med et annet dåpssyn enn vårt - til og med lar dem ha stor framgang!

2. Gjensidig respekt
Jeg har ingen problemer med at andre har et annet dåpssyn enn meg. Jeg lever godt med det. I vår bønnetjeneste fokuserer vi heller ikke på det som skiller oss, men det som forener oss! Jeg har heller ingen problemer med å anerkjenne andres dåpssyn, eller respektere dem for det. Derfor taler jeg aldri om dåp uten at det er ønsket at jeg redegjør for mitt syn.

3. Grunnlaget
Slik jeg leser dåpstekstene i Det nye testamente finner jeg liten støtte for dåp av spedbarn der. I overgangen mellom Urkirken og Oldkirken finner vi mange røster, og flere av dem skriver om dåp. Noen av dem taler om dåp av barn, andre advarer mot denne dåpspraksisen. De er derfor ikke entydige. Men som årene går utvikler Kirken et dåpssyn hvor dåp av spedbarn blir nærmest enerådende. Så blir det et spørsmål om hvordan man forholder seg til dette. For meg personlig er ikke dette noe problem, og jeg forholder meg til at det er slik.

Jeg synes også det er mindre problematisk med dåp av barn der hvor foreldrene er kristne. Derfor setter jeg pris på praksisen i Den evangelisk lutherske frikirke, hvor - så langt jeg har forstått - i hvert fall den ene av foreldrene må bekjenne seg til den kristne tro, og at fadderne må det. Dette synes jeg er en ryddig dåpspraksis, i motsetning til der hvor dåp av spedbarn kun er en tradisjon. Kanskje det er en av årsakene til at jeg trives godt i Frikirken? :)