Glimt fra anabaptistenes historie i Russland og Ukraina, del 3

Jacob Hoeppner, var en av to delegater, som Mennonitene i Danzig, Preussen, valgte til å reise til det sørlige Russland for å se på landområder langs elva Dnieper nær Chortitza for eventuelt å kunne danne mennonitiske kolonier der. Reisen kom til på bakgrunn av Katharina den stores generøse tilbud om land til europeiske statsborgere. På bildet ser du oldebanet til Jacob Hoeppner, som også het det samme som oldefaren.

Russiske koloni-agenter annonserte mulighetene for å skaffe seg landområder i de nylig erobrede områdene i nåværende Ukraina, over alt i Europa. En av disse utsendingene var Georg von Trappe. Han besøkte mennonitene i Danzig i 1786. De mennonitiske forsamlingene valgte å sende Hoeppner og Johann Bartsch, og Georg von Trappe la det slik til rette at de to kunne reise på den russiske stats regning.

Jakob Hoeppner (1748-1826) la ut på den lange reisen med Johann Bartsch tidlig på høsten 1786. De seilte først til Riga, så tvers over det veldige russiske riket, og kom frem til Dnieper sent i november. Så seilte de nedover Dnieper for å finne et egnet område hvor de kunne etablere en koloni. De møtte så prins Potemkin, og ble presentert for Katharina den store i mai 1787, da hun inspekterte de nye erobrede områdene. De ble erobret fra sultanen av Det ottomanske riket.

De to utsendingene fra Mennonitene fant et egnet område, og returnerte hjem via St.Petersburg. Her møtte de kronprins Paul, som bekreftet løftene som Georg van Trappe hadde kommet med. Hjemreisen til Danzig måtte utsettes i flere måneder, fordi Hoeppner brakk beinet sitt.

228 fattige familier
Det følgende året kunne 228 av de fattigste mennonitefamiliene fra kolonien i Danzig legge ut på den lange reisen. Lederne for gruppen var Hoeppner og Bartsch. Reisen fra Danzig til Riga var på hele 300 miles med båt over Det baltiske hav, så lå 900 miles foran dem hvor de reiste i karavane Chortiza. Det var en særdeles stabasiøs reise.

De møtte mange vanskeligheter når de endelig kom frem. Ikke minst dette at de kom til et steppelandskap, hvor det ikke fantes mye bygningsmatariale, annet  enn det som ble tilveiebrakt av myndighetene. De fleste av de som kom bodde i elendige skur av noen bygninger, mens Hoeppner og Bartsch klarte å bygge seg gode hus. De to ble anklaget for å ha beholdt penger gitt av den russiske regjeringen, og som skulle ha kommet hele fellesskapet til gode. Begge ble ekskommunisert fra menigheten.

Hoeppner satt også i fengsel i nærmere et år. Etter dette slo Hoeppner og hans familie seg ned i landsbyen Alexandrovsk, og ble aktivt med en en ny koloni, og ble del av en annen mennonitisk menighet.

Han ordet det også slik at han skulle gravlegges på sin egen gård, og ikke på gravlunden til de andre mennonitene, som hadde skapt så store vansker for ham. Det er ikke sikkert det var noe i anklagene de hadde rettet mot ham. I 1889 ble et monument reist på hans gravsted for å minnes pionerene ved grunnleggelsen av den første mennonite-kolonien. Monumentet ble reist av oldebarna til kolonistene som hadde sørget for å kaste Hoeppner i fengsel. Dette monumentet er senere blitt flyttet til Mennonite Heritage Village i Steinbach, Manitoba, Canada.

(fortsettes)