Økumenikk er blitt et ord vi bruker oftest i forbindelse med det som foregår på et plan høyt hevet over vanlige kristne menneskers hverdag. Det er det de driver med i Kirkenes Verdensråd, i Lausanne-bevegelsen osv. eller litt nærmere, i Norges Kristne Råd og NORME osv. Og det de gjør der, er «godt» eller «dårlig» alt etter utgangspunktet for den som uttaler seg.
Men selv om ordet økumenikk ikke hører til i manges dagligtale, er selve saken, kristen enhet, kontinuerlig aktuell. Den møter de fleste av oss, ikke i økumeniske erklæringer og dokumenter, men i møte med naboen som hører til en annen forsamling eller kristen bevegelse. For noen av oss har det nærmest blitt en bekjennelse at «når Gud ser på Bergen, ser han bare én menighet» (sett inn det stedsnavnet som passer). Ja, der er mange forsamlinger som selvsagt også kan kalles menigheter i flertall. Men menighetens Herre har neppe mer enn én kropp i byen.
Våger vi å tenke slik, blir økumenikk en kilde til glede – vi har brødre og søstre spredt over hele byen i alle forsamlinger som bekjenner Jesus og forkynner evangeliet – og en kilde til smerte – vi ser så ulikt på så mye som er viktig.
Og det blir en utfordring! For straks vi anerkjenner en annen som kristen, blir vi bundet av det Jesus kalte «et nytt bud», budet om broderkjærlighet eller søskenkjærlighet: «Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.»
Det er en kjærlighet som er mer enn følelser, noe som krever å kles i kjøtt og blod. Johannes taler om å elske, «ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet». Jesus sier at vår innbyrdes kjærlighet vil bli så synlig at «da skal alle forstå at dere er mine disipler». Uten å avsvekke dette våger jeg likevel å si at dette begynner med hvordan vi tenker om andre forsamlinger og lederne deres. Det festes i holdninger.
Det utmyntes i ord, det vi sier. Og det slår ut i blomst i hvordan vi handler og behandler hverandre.
«Vi har ingen konkurrenter», sier økumenisk bevisste ledere når det lykkes bedre for en annen menighet enn deres egen. De sørger med dem som sliter og gleder seg over andres fremgang. De rekker hånden til hverandre og deler sine ressurser med dem som trenger det. Så smiler de over historien som en munter frelsesoffiser fortalte om en kollega. Han strevde med en rapport til hovedkvarteret.
Det gikk ikke så bra, så han ble mer og mer mismodig jo lengre han kom. Så til slutt slengte han på en linje nederst: «Men takk og pris, det går ikke bedre hos pinsevennene».
Jeg gjør ellers oppmerksom på Reidar Paulsens egen blogg, hvor du finner mye godt og oppbyggelig lesestoff. Den finner du her:
www.basileia.no
Takk for at du delte denne.
SvarSlett