'Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys'. (Joh 1,3b-4)
Livet er i Jesus, og det er dette liv som er vårt lys. Altså ikke ide, men en person. Jo mer tid jeg tilbringer med Ham som er livet, jo mer lys får jeg.
Etter å ha passert 50 med god margin, så oppdager jeg hvor mye lys jeg trenger, for å se, for å lese. Før klarte jeg meg med mindre. Kanskje ligger det også en åndelig sannhet i dette: Med årene har vi ervervet oss mye kunnskap, men det betyr ikke nødvendigvis at kjennskapet til Kristus har økt. Kanskje trenger vi mer lys (les: Åndens åpenbaring) etter hvert som årene går, for at ikke det vi har lært bare skal bli teorier, men levd liv?
Jeg er heldig å møte mange kunnskapsrike mennesker. Det er alltid spennende. Men det er ikke først og fremst hos dem jeg har funnet åndelig liv.
Det livet har jeg funnet hos de stille i landet, hos mennesker som lever avsondret, uten fine titler, men de er rike i Gud.
Og jeg blir rik i møte med slike mennesker. Noen kaller de enfoldige.
Jeg har nettopp lest dagens andakt fra "Brød i ørkenen" som omhandler mye av det du skriver her. Forfatteren skriver bl.a. "...vi er fornøyd med bare en objektiv tilegnelse av læremessige sannheter. Vi søker en ytre, tankemessig klarhet over skriften, men går ikke så langt at vi søker en indre, erfaringsmessig opplevelse av de sannheter vi møter". Å, hvor jeg kan kjenne igjen dette i vår "vestlige" kristendom og mitt eget liv. Herre hjelp oss til å søke deg og livet i deg framfor å øke vår hodekunnskap!
SvarSlett