Når en munk får himmelbud, del 3

Vi fortsetter her historien om den koptiske munken som fikk himmelbud:

Han bestemte seg for å vaske cellen sin. Da husket han at han bare hadde sovematten sin der, og et ullteppe han bredte over seg når han skulle sove.        

Han eide også en Bibel og seks åndelige bøker. Det han spiste på, pleide han å sette utenfor døren sin. Slik hadde han hatt det for vane helt siden han kom til klosteret. Han begynte å vandre rundt i den lille cellen sin. Han var så lykkelig at han ville danse. Han tenkte på at han ville oppsøke de andre fedrene for å få deres velsignelse, men han ombestemte seg siden det var så sent. Det var uanstendig å besøke noen på denne tiden av døgnet. Han gikk derfor ut for å besøke gravlunden til klosteret. Når han nådde frem dit begynte han å kysse veggen som omgav stedet. Tårene rant nedover hans kinn. Det var tårer av lykke. Ganske snart ville han bli hentet hjem. Han hadde levd hele livet for akkurat dette øyeblikket. Han kom til å tenke på noe som Isak Syreren hadde sagt:

'Den reisende handelsmannen lengter etter det land han reiste ut fra, og en munk ser frem til sin dødstime'.

Han husket fader Shishay, en munk som døde for tre måneder siden, og hvisket: 'Nå kommer jeg til deg, fader Shishay'.

Han forlot gravlunden og gikk til kirken. Han klarte ikke å holde opp med å synge. Sangen han sang var Oppstandelseshymnen: 'Christos Anesti'.

Nå hørte de klokkeklemtene som ringte inn midnattstimen. Han så for seg at han snart skulle ringe på himmelporten og en engel skulle åpne for ham og føre ham inn til de seirende.

(fortsettes)