Når en munk får himmelbud, del 1

I dag - på Allehelgens søndag, passer det godt å dele denne historien fra Egypt. Jeg har oversatt den fra en bok, skrevet av biskop Macarius, utgitt av El Baramouse klosteret:

Det var på den tiden av dagen, da mørket fylte hver krik og krok i klosteret, bortsett fra det svake lyset som siver ut under dørene til munkenes celler. Nå og da kunne en høre de dempede stemmene til munker som ba, leste Bibelen eller sang hymner. Dette er vanlig hver natt. I klosteret opphører aldri lovprisningen eller bønnen.

Det var rett etter midnatt. Dørvokteren sov allerede. Hvem kan dømme ham? De to siste dagene var det ikke blitt mye søvn på ham. Dørklokka ringte to ganger, og tvang ham opp. Men han stod ikke opp med en gang. Den ringte tre ganger til. Fader Sheramon trodde han drømte. Så lød det en stemme: 'Fader Sheramon', 'Fader Sheramon'.

Dørvokteren våknet. Han stod opp, tegnet seg med korsets tegn, og sa: 'Jeg håper alt er bra. Vær så snill, gi meg visdom, Gud!' Så gikk han mot klosterporten, og spurte hvem det var. Og svaret lød: 'Jeg er Oranious'.

Nå var ikke fader Sheramon bekymret lenger. Han kjente seg trøstet når han åpnet klosterporten. Fader Oranious var en 64 år gammel munk. Han levde for seg selv i en grotte nært klosteret. Han pleide å komme til klosteret nå og da og kom da ofte med viktige nyheter til munkene. Fader Sheramon så på ham med blanede følelser. De var begynt å bli vant med hans overraskelser.

Fader Sheramon hilste på ham og sa: 'Hva skjer, fader Oranious?' Han svarte: 'Nei, jeg kommer ikke inn, jeg har det travelt. Jeg må skynde meg tilbake til hulen min. Vær så snill å fortell fader Bishoy at han reise til himmelen i morgen rett etter solnedgang. Vær så snill å be ham om å be for meg når han kommer til herligheten'. Han unnskyldte seg selv, snudde seg og gikk, akkurat som en soldat i krig som har overbrakt en viktig beskjed.

Fader Shermon var overrasket. Tårer rant nedover kinnet hans. Han visste ikke om det var fordi han kom til å savne sin bror, eller et var fordi han selv ikke var rede til å slå seg i lag med de brødrene som hadde reist før ham. Han tørket øynene, sjekket hodedekket og gikk direkte til fader Bishoy's celle. Han stod et øyeblikk utenfor for å samle seg, før han banket på.

(fortsettes)