'Vokt dere for de falske profetene! De kommer til dere i fåreham, men innvendig er de glupende ulver'. (Matt 7,15)
Og når Jesus holder sin store tale om de siste tider, så er det faren for å bli forført Han først nevner: 'Se til at ingen fører dere vill'. (Matt 24,4) I vers 11 nevner han de falske profetene: 'Mange falske profeter skal stå fram, og de skal forføre mange'.
Et av de store problemene og utfordringene i dagens kristenhet er de mange som utnevner seg selv til en tjeneste i Kristi kropp. Flere av disse kjennetegnes ved at de ikke har noen tilknytning til en lokal menighet, hvor de blir ansvarliggjort. De behøver ikke svare for noen.
Det burde lyse en varsellampe når noen kaller seg selv profet. Jeg husker David Wilkerson en gang ble spurt om han var en profet? Han svarte kategorisk nei, enda mange av oss ville kunne si at om noen var det, så måtte det være David Wilkerson. Men der ligger også hele poenget!
I den første menighet var det nettopp menigheten som anerkjente en gave, kalte og innsatte de som ble anerkjent og var kalt, til tjeneste. For mennesker som skulle tjene Kristi kropp fantes det visse kriterier som måtte være til stede, om man skulle kalle dem. Det var ikke så mye et spørsmål om nådegavene de hadde, men deres vandel. Ikke karisma, men karakter.
En tjeneste som skal tjene Kirken må være gjenkjent og anerkjent av den Kirken man skal tjene. Når de første sju diakonene ble valgt til å tjene i Jerusalem-menigheten, så ble de valgt ut i menigheten! Kritieriene var følgende: De skulle ha et godt vitnesbyrd, og de skulle være fylt av Ånd og visdom.
Det første som nevnes er at de som skal velges må ha godt vitnesbyrd. Med andre ord: god vandel utad. Karakter fremfor karisma.
Takk for at du tar opp dette Bjørn Olav. Dette trenger vi å bli minnet på i denne tid. Jeg synes at det er mye åndelig forvirring i kristenheten i dag. Det virker som et hvert "lærdoms vær" ofte blir tatt imot uten å bli prøvd på skriftene.
SvarSlett