Først sammen med en av mine beste venner, hvor vi drøftet viktige anliggender som norsk pinsebevegelse står midt oppe i. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for dette vennskapet.
Og i ettermiddag sammen med et for meg helt nytt bekjentskap, en pinsepastor fra Kenya. Som lever i en helt annen virkelighet. Den kenyanske pinsebevegelsen han er en del av, ble startet av en norsk misjonær. Vi snakket blant annet om den bønnens ånd som preger pinsebevegelsen i Kenya. I menigheten til denne pastoren tar alle medlemmene et bønneansvar, de kommer til menighetslokalet for å ta sin bønnerunde! De faster og de ber, og dette kommer i tillegg til spesielle bønneuker og andre bønnesatsninger. Og de opplever tegn og under, kraftig menighetsvekst. Tro om det ikke er en sammenheng her.
Jeg tror det er det. Kenyanerne satser på menigheten. De lever i menigheten. Den er ikke en del av livet, den er livet.
I Norge går vi på gudstjeneste når det passer. Og det passer sjeldent å ta del i menighetens bønnesamlinger. Det er jo så mye annet som er viktig. Vi opplever å se få helbredelser. Det er sjelden noen blir omvendt. Det er få som lar seg døpe.
Men dette må vi jo helst ikke snakke om. Det skaper dårlig samvittighet. Og det er ikke så bra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar