Vår keltiske kristenarv, del 1

Kristenarven vår er keltisk. Og den keltiske kirken ble sterkt påvirket av den fornyelsesbevegelsen som startet i den egyptiske og syriske ørken.

Vi har nettopp feiret minnet om Hl.Antonios, den monastiske bevegelsens far. Det gjorde vi når vi feiret vår nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Det vi vet om Antonios den store har Athanasios av Aleksandria, gitt oss del i gjennom sin biografi. Boken Athanasios skrev om Antonios tente en trosvisjon hos mange. Blant annet en mann ved navn Martin, som var offiser i keiserens garde. Da han blir valgt til biskop i Tours i Gallia, etablerte han i år 371 et kloster der. Et kloster som ikke var underlagt keiserdømmet, men himmelen! For den godeste Martin var det ikke nok med en samling med mennesker som var opptatt av personlig renhet. Nei, de skulle skape en modell for et helt nytt samfunn. Intet mindre. De ville se Guds rike på jord.

Unge menn - fra ulike samfunnslag - strømmet etter hvert til Tours for å få opplæring av Martin. En av de som gjorde det var Ninian.

I år 398 kom denne Ninian tilbake til Galloway der han ble født. Her etablerer han så en kristen kommunitet ved Whithorn. Senteret skulle bli kjent som 'Candida Casa' - 'det skinnende huset'.

Dette ordet - Candida casa - ble brukt i den latinske Bibelen for å beskrive Kristi forklarelse. Hl.Ninians livsverk skulle bli stående for all ettertid som et håpets fyrtårn for kommende generasjoner. Ninians kommunitet tjente som en fellesskapsmodell for talløse grupper av av munker, nonner og eneboere i alle de keltiske områdene.

Biskop Germanus
I år 429 og 447 ble biskop Germanus sendt fra Gallia på to lengre misjonsreiser for å gjenreise en svekket britisk kirke. Germanus oppmuntret og oppfordret de britiske kristne til å følge ørkenfedrenes og ørkenmødrenes eksempel. Og gledelig nok - dette var det mange som gjorde. I det sjette århundre var monastiske kommuniteter og fellesskap det fremste uttrykket for kirken i de britiske områdene.

(fortsettes)