Vår keltiske kristenarv, del 3

Våre keltiske trossøsken var bønnens menn og kvinner. Det fortelles om Hl.Cuthbert, som bodde i Melrose klosteret (bildet) på 600-tallet, hadde for vane å gå ut og tilbringe natten i bønn, for så å vende tilbake i tide til å delta i morgenbønnen sammen med de andre munkene.

Det er historikeren Bede som forteller om dette. Han forteller også om en episode fra Coldingham. Her skal Cuthbert ha stått ute i sjøen mens han ba, med vann opp til halsen. Det må ha vært et forunderlig, og se bederen ute i havet, hvor han har forent seg med havets bølger og himmelhvelvingen over over, med bølgeskvulp som tonefølge til sin bønnevake gjennom natten. Ved daggry skal et par otere ha kommet og varmet føttene hans.

Johannes Cassian
Johannes Cassian (360-433) som reiste fra Egypt til Gallia for å dele de erfaringene han hadde gjort seg blant ørkenens bedere, har skrevet følgende om bønnespiritualiteten derfra:

'Den strekker seg langt bortenfor alle menneskelige følelser. Den er verken lyden av stemmen eller tungens bevegelser eller uttalte ord. Sjelen, som bades i lys fra det høye, taler ikke lenger med menneskelige ord, som alltid er utilstrekkelige. Som en overfylt kilde flommer alle følelser over og strømmer stadig mot Gud. I dette korte øyeblikk uttrykker bønnen så mye at sjelen, når den kommer til seg selv igjen, verken kan gi uttrykk for det eller kaller det fram fra hukommelsen'. (John Cassian: Conferences IX)

Det var med andre ord djupe erfaringer disse bederne gjorde seg med Gud.

'Noen ba inne i meg'
En annen som gjorde seg slike erfaringer med Gud i bønn var Hl.Patrick. Som slave var han tvunget til å være mye alene mens han gjette sauer på åsene i Antrim. Han ba da Jesusbønnen: 'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, minskunn deg over meg'. Til slutt ble denne bønnen en del av ham selv. Han uttrykker dette selv slik:

'Min kjærlighet til Gud, min ærefrykt for Ham og min tro økte stadig. Min ånd ble beveget til bønn, slik at jeg på en eneste dag kunne si så mange som hundre bønner, og samme antall om natten, også når jeg oppholdt meg i skogen og på fjellet. Jeg pleide å stå opp før daggry for å be, i snø, frost og regn, uten at jeg mistet kreftene eller tok skade av det. Jeg skjønner nå at det var Ånden som glødet i meg'. (Patrick: Confession 16,25)

Senere skulle Hl.Patrick ha en visjon om at det var 'noen som ba inne i meg', helt i tråd med den bønneerfaringen som apostelen Paulus gjør seg, og som han beskriver i Rom 8,26: 'Ånden selv går i forblnn for oss med sukk uten ord'.

Et stille sted
En annen kjent skikkelse blant våre keltiske trosbrødre er Columba. Han kjente ofte behov for å trekke seg tilbake for å be. Noen ganger kunne han gå til kirken om natten for å gjøre det. Eller som da han var på øya Skye, søkte han ut i skogen for å være alene med Gud. På Iona gikk han for et sted hvor han kunne være langt unna folk.

(fortsettes)