Vår keltiske kristenarv, del 5

Kirkeårets rytme betydde mye for de keltiske kristne. Høydepunktene var påskenattens ildvake, Kristi forklarelse, den hellige familiens hjemkomst.

Men selv om de fulgte kirkeåret, var de også frie og skapte sine egne tradisjoner. De hentet inspirasjon fra både østlige, galliske og romerske liturgier. Det er Bonifatius - en britisk misjonær som ivret for romersk orden - som i 817 pålegger de keltiske kirkene kirkelig uniformitet, og dermed forsvinner også mye av det unike gudstjenestelivet skapt av kelterne selv. Dette gjaldt i første rekke keltiske kirker på kontinentet. De britiske øyene og Irland ble overlatt til seg selv litt lenger. For Irlands vedkommende er det først i det 12 århundre at kirkene og klostrene blir pålagt å følge en felles, romersk liturgi.

Dåp og nattverd
Det keltiske gudstjenestelivet var preget av spontanitet, hvor man la vekt på eukaristien - nattverden. Gudstjenestene var bibelbaserte, liturgiske og varierte. Ut fra gudstjenestefeiringen vokste det frem et intenst og nært forhold til Gud.

I Irland skjer dåpen ved full neddykking. Dåpskandidaten ble dukket under tre ganger. På Hl.Patriks tid var opplæring, tro på Gud, omvendelse, anger og botsøvelser forutsetning for at dåpen kunne finne sted. Når man begynte å praktisere spedbarnsdåp er usikkert. Det er flere ting som tyder på at man til å begynne med velsignet barna.

Et annet interessant trekk er at en rekke arkeologiske funn viser at opp til det fjerde århundre brukte man vanlige fat, vinstaup og skåler et brød og vin under nattverdfeiringen. Man la vekt på alminnelighet og enkelhet.

(fortsettes)