En gripende historie om hvordan engler hjalp forbedere i Hvite-Russland

I går leste jeg en historie om forbederen James W. Goll som grep meg. Det er historien om et forbønnsoppdrag i Ukraina og om engler som viste vei. Jeg lar James W. Goll fortelle selv. Her er oversettelsen jeg har gjort:

Jeg vet fra personlig erfaring at Gud budbringere er rede til å komme oss til hjelp i krisetider.

Dere husker sikkert den forferdelige kjernekraftulykken som rammet Tsjernobyl i 1986. Sonen som var berørt av radioaktiv stråling utvidet seg stadig når jeg reiste til Minsk i Hvite-Russland for å tjene som profetisk forbeder på en jødisk festival. Jeg hadde reist dit sammen med mine venner David Fitzpatrick and Richard Glickstein, som jeg hadde bedt sammen med i New York og andre steder i USA.

Etter at vi hadde mer eller mindre hadde fullført vårt bønneoppdrag vedrørende festivalen, følte vi alle tre at vi fremdeles hadde et bønneoppdrag vi måtte utføre. Vi følte at vi måtte be om beskyttelse for byen, spesielt for barna, mot det som ble kalt for 'Tsjernobyl-syken' . Det var forventet at det radioaktive utslippet ville forurense elva som renner gjennom Minsk, og om så skjedde ville det innebære en stor katastrofe for befolkningen.

Vi hadde funnet et spesielt sted i byen ved et av de kommunistiske monumentene hvor det fantes en bro. Vi følte at det var stedet hvor vi skulle be, så vi bestemte oss for å gå dit om kvelden for å finne stedet igjen. Vi bodde på hvert vårt rom på et hotell. Da vi tok heisen slo en fjerde mann seg sammen med oss, og fulgte oss ut når vi gikk.

Til å begynne med trodde vi at vi visste veien vi skulle ta. Men når vi gikk nedover gaten oppdaget vi hvor mørkt det var. Vi fant veien til undergrunnsbanen, men det var slett ikke enkelt å finne ut av hvilket tog vi skulle ta. Vi gikk på et tog som vi trodde kunne være det rette. Den fjerde mannen tok også dette toget. Han så akkurat ut som en typisk russer. Han sa ikke noe til oss.

Vi gikk av toget på endeholdeplassen, og følte oss helt bortreist! Da var det at mannen kom bort til oss og snakket til oss på engelsk! 'Kom, bli med meg!' Så fulgte han oss til en annen skinnegang, og da kom det et annet tog og han sa: 'Gå ombord!'

Vi så på hverandre, og siden vi ikke hadde noe annet å gjøre, steg vi om bord på dette toget. Når dette toget stanset, gikk vi av. Fremdeles var vi i villrede. Når et nytt tog ankom denne stasjonen, sa mannen: 'Gå ombord!' Vi fulgte hans råd. Vi kom til et sted som så ut til å være en større stasjon med kryssende linjer,. 'Gå av her', sa den ukjente russeren som snakket engelsk.

Vi gikk av toget, men her var valgmulighetene så mange at vi følte oss fullstendig fortapt. Mannen hadde også gått av toget, og fulgte oss. Da er det at han peker på en av utgangene og sier: 'Oppdraget deres befinner seg utenfor der'. Vi gikk opp trappene og befant oss så på broa vi hadde sett oss ut! Vi snudde oss, men mannen var borte! Vi fant ham ikke noe sted. Selvsagt! Russeren var en engel!

Vi ba våre bønner og utførte en profetisk handling. Etterpå fikk vi vite at radioaktiviteten aldri nådde byen via elva. Vi hadde fullført oppdraget vårt, godt hjulpet av en engel.