Et esel for Jesus

I dag valgte jeg å feire Palmesøndag i den lokale pinsemenigheten. Det angrer jeg ikke på! Jeg hadde gleden av å lytte til misjonslege Mathis Onsrud, tale over Jesu inntog i Jerusalem.

Onsrud talte om eselet. Om den ringe tjeneren, den som får lov til å bære Jesus. Gud bruker det som ingenting er. Han ba oss se tilbake på vår egen troshistorie. Hvem fikk bære Jesus til oss? Han talte om eselets personlighet og karakter, hvor en side er at det kan være veldig sta og gå sine egne veier. Slik vi også er. Vi må gå noen runder før vi finner veien. Eselet som bar Jesus, var en fole, og hadde aldri båret noen før. Den hadde aldri kjent tyngden av et menneske. Slik kan også vi oppleve at det å bære Jesus frem, kan være tungt. Det koster noe. Mathis Onsrud, som har arbeidet som misjonslege i Kongo i mange år, talte om den store kontrasten mellom triumtogene til romerne, og Jesus som rir på et esel. Romerne hadde med seg slaver, og en av dem sto bak på vognen for å minne seierherren om at han var dødelig. Jesus trengte ikke det. Han visste hva Han nå skulle gå til. I Jesu seierstog går det frigitte slaver.

På en praktisk måte la misjonslegen ut teksten for oss, og gjorde den nær, begripelig og anskuelig. For meg ble denne Palmesøndagen spesiell. Takket være Mathis Onsrud fikk jeg se nye sider ved Palmesøndagens evangelium. Jeg tenker: jeg vil gjerne være et esel som bærer Jesus. Finnes det noe større privilegium?

Gripende var det også å høre Onsrud fortelle om møbeltapetsereren som fikk være et esel i hans liv. Det skjedde på et møte i denne menigheten for mange år siden, da Mathis Onsrud på grunn av denne enkle mannens tale bestemte seg for å følge Jesus. På grunn av den bestemmelsen har kvinner i Kongo fått grunnleggende undervisning om helsestell, og mange av dem er blitt utdannet som jordmødre.