Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 15

Vi skal nå se nærmere på de kristne gruppene som befant seg utenfor den instiusjonelle statskirken eller storkirken som hadde keiseren som overhode. For de fantes. Vi begynner med Donatistene

Quid sit imperatori cum ecclesia
Disse ordene, uttalt av biskop Donatus, får stå som det viktigste spørsmålet som ble stilt i denne for kirken skjebnesvangre tiden: 'Hva har keiseren med kirken å gjøre?'

En av de mest betydningsfulle retningene som gjorde motstand mot statskirken, oppstod blant berberne i det romerske Nord-Afrika, dagens Algerie og Tunis. Det er interessant at disse områdene den dag i dag opplever en gjennomgripende vekkelse hvor et stort antall mennesker har kommet til tro de siste årene. Her hadde den kristne tro fått slå djupe røtter, og de kristne som befant seg i dette landskapet hadde ikke blitt influert av kompromissmakerne ellers i Romerriket. Blant de berberske menighetene fantes det et rikt åndelig liv, preget av Åndens gaver.

En menighet av mennesker kalt ut av verden
For de kristne berberne var det et viktig spørsmål som meldte seg:  hvem består den kristne menigheten av? De var opptatt av å holde menigheten ren i den forstand at den bestod av mennesker som var kommet til tro, hadde omvendt seg fra sine synder, og latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro.

Allerede like etter keiserediktet i 313 om toleranse mot kristendommen, ble dette en aktuell problemstilling, og det er da den såkalte donatismen oppstår. Bevegelsens tilblivelse er knyttet til et biskopvalg. En gruppering så det slik at siden den nye biskopen av Kartago ble vigslet av en som hadde sviktet under forfølgelestiden under keiser Diocletian, ville de ikke godkjenne den nye biskopen. De velger en annen. Med dette oppstod det djupe skillet som skulle karakterisere den nord-afrikanske kirken.

De to grupperingene er i utgangspunktet ganske jevnstore, men visse steder vokser den ene seg sterkere enn den andre, og får etter hvert kallenavnet 'donastisme', etter Donastus den store, som i en mannsalder frem til omkring 350 var det nye samfunnets kraftfulle leder.

Synodene i Rom og Arles
Det fant sted to betydningsfulle synoder i denne tiden. Den ene i Rom år 313 og den andre i Arles i Sør-Frankrike året etter. De drøftet blant annet den strid som oppsto om hvem som skulle eie de ulike kirkebyggene. Dette gjaldt kirkebygg som under forfølgelsen ble stengt eller beslaglagt. Når de skulle gis tilbake kunne det melde seg både representanter for Statskirken eller Storkirken og donastene. For keiseren og hans kirkelige embetsmenn ble dette en særdeles vanskelig problemstilling, som ikke minst hadde med sammenblandingen av stat og kirke å gjøre.

Striden var uløselig. Keiseren utstedte et nytt edikt som inndro donatistenes kirker og eiendom og forbød dem å døpe! Når uroligheter brøt ut på grunn av sosial nød satte keiseren inn militæret mot donatistene, og flere av dem led martyrdøden.

Døpere
Det er i forbindelse med denne striden at begrepet 'omdøpere' eller 'anabaptister' oppstår. For donatistene lot seg ikke stanse. De døpte de som kom til tro, og de døpte 'om igjen' de som hadde tilhørt den keiserlige storkirken og som brøt med den.

Den keiserlige storkirken hevdet sin rett til å representere den sanne tro, mens donatistene mente den hadde forrådt troen ved å inngå samarbeide med keiseren. De kunne ikke akseptere sammenblandingen mellom stat og kirke, og ville ikke akseptere keiseren som kirkens overhode. For dem hadde kirken bare et hode, og det var Kristus.

I neste artikkel skal vi se nærmere på denne bevegelsens utbredelse.

(fortsettes)