Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 17

Før vi fortsetter denne serien som tar utgangspunkt i urkirken i Jerusalem, og hvor vi har sett nærmere på utviklingen frem til den keiserlige statskirken og konsekvensen av den for apostolisk kristentro, vil jeg gjerne få sitere John W.Kennedy, som i mange år arbeidet i India hvor han plantet frie menigheter. Han har skrevet en bok i kirkehistorie, som jeg har hatt stor glede av å lese.

John W. Kennedy skriver følgende: 'Uten Kristi herrevelde eksisterer det ingen menighet'.

La det stå som overskrift over hele denne serien. Dette er så grunnleggende for at vi skal ha en bibelsk forståelse av menigheten og kirkens historie. Vi skal nå se nærmere på en vekkelsesbevegelse som sto utenfor den keiserlige statskirken, nemlig Priscillianismen.

Tilbake til urkirken
Omtrent på den tiden hvor Augustin blir født i år 354, så en bemerkelsesverdig bevegelse dagens lys som hadde til hensikt å vende tilbake til urkirkens kraft og troskap mot Guds ord. Det hele begynte i Spania, og spredte seg så til Portugal og Frankrike.

En fremstående mann assosiert med denne bevegelsen var en velstående spanjol, særdeles begavet, ved navn Priscillian. Han hadde vendt seg bort fra de hedenske avgudene, men han følte ingen attraksjon til den kristne tro. Han søkte derimot til de filosofiske retningene i sin samtid. Men i sin søken skulle han finne Kristus, som han tidligere hadde avvist. Han ble en ivrig gransker av Bibelen, og han begynte å undervise i den. Mange kom for å høre. De ble dratt til en mann hvis ærlighet og praktiske tilnærming til Guds ord gjorde at mange kom til tro på Jesus som sin Frelser og Herre.

Priscillian var legmann, men hans kunnskaper i Guds ord, ble anerkjent av kirken og han ble utnevnt til biskop av Avila i Spania. Men hans gudfryktighet og den hellighet som preget ham, hans undervisning og ikke minst hans popularitet, gjorde at han fikk fiender blant presteskapet. Det ble rettet anklager mot ham, nemlig at Priscillian skulle tilhøre en gnostisk bevegelse, kalt Manicæismen. Dette skjedde i år 380.

Dette var en av favorittanklagene den keiserlige statskirken hadde på lager når den møtte noe som kunne rokke ved dens makt. Dermed kunne de fordømme de som hadde andre synspunkter på den som kjettere.

Anklagene lot seg derimot ikke bevise, men fire år senere slo anklagerne til igjen, denne gangen ledet an av den onde biskop Ithacus. På synoden i Bordeaux ble Priscillian og hans tilhengere ikke bare anklaget for vranglære, men også for umoral og for magi eller hekseri.

Halshugget
Priscillian og hans tilhengere ble kjent skyldige. En benådning ble sendt til keiser Maximillian, men avslått. Priscillian og seks andre priscillianere - slik ble de kalt av sine motstandere, selv kalte de seg kristne - ble halshugget. Og bøkene Priscillian skrev ble bannlyst. De man fant ble ødelagt.

Men avrettingen av Priscillian og hans tilhengere skapte sterke reaksjoner. Blant de som reagerte var Martin av Tours og den fryktløse biskopen av Milano, Ambrosios. De protesterte på det sterkeste mot denne ondskapen, og de ville ikke ha noe å gjøre med de biskopene som hadde stilt seg bak drapene på Priscillian og hans tilhengere.

I neste artikkel skal vi se nærmere på hva som forårsaket en så sterk reaksjon at Priscillian ble henrettet. Det handlet blant annet om dåpen og om menighetens frie stilling.

Billedtekst: Den keiserlige statskirken kvittet seg med brysomme kritikere ved å brenne dem, henge dem, halshugge dem eller drukne dem. For meg er det umulig å forstå at man kunne forsvare dette og samtidig påstå at man var Kristi sanne kirke. Det er lite som ligner på apostolisk kristen tro ved en slik handlemåte.

(fortsetter)