I ørene til alle nødlidende kunne dette bare bety 'Jubelåret' som det gis løfte om i 3.Mos 25,10: 'Dere skal holde det femtiende året hellig og rope ut frihet i landet for alle som bor der. Det skal være et frigivelsesår for dere. Da skal dere komme tilbake, hver til sin eiendom og hver til sin slekt'. Når basunklangen innledet Jubelåret, ble all gjeld slettet, fanger ble satt fri, og landeiendommer gitt tilbake til den opprinnelige familien.
Men hvordan skulle dette kunne skje i Jesu samtid, med romersk okkupasjon? Få - om noen, heller ikke Jesu etterfølgere - kunne tenke seg noe annet enn at en hær overvant romerne.
Et nytt oikos - menigheten
Jesus begynner sin tjeneste i Galilea. Langt borte fra maktens sentrum. Han helbreder mange syke, kaster ut onde ånder, kaller disiplene til å forlate sine hjem og danner et nytt samfunn, og på den måten inngir Han nytt håp ved å annonsere at Guds rike var nær.
Selve redskapet for denne revolusjonerende bevegelsen var ingen hær, men et nytt slags oikos, ikke et oikos som bygget på vanlige familebånd, men gjennom å trene disipler i et fellesskap. La oss se nærmere på en kjent beretning fra evangeliene, som beskriver dette for oss:
"Mens han ennå talte til folkemengden, kom moren og søsknene hans. De sto utenfor og ville gjerne snakke med ham. Da var det en som sa til ham: 'Din mor og dine søsken står utenfor og vil snakke med deg.' Men Jesus svarte ham: 'Hvem er min mor, og hvem er mine søsken?' Og han rakte ut hånden mot disiplene sine og sa: 'Se, her er min mor og mine søsken. For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor.'" (Matt 12,46-50)
Det Jesus gjør er at Han grunnlegger et nytt samfunn innenfor skallet av det gamle ved å skape et nytt familie-system: 'For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor'. Plikten til å ta seg av hverandre som hørte til slekten ble en del av disippelfellesskapet som ville elske og sørge for enhver som ville følge Jesus. Dette var virkelig gode nyheter for de fattige, for 'synderne', til 'de bortkomne sauene av Israels hus'. Nå hadde de et familie-nettverk som de kunne tilhøre, hvor de kunne dele, og finne mening i arbeidet for Gud.
Bergprekenen og Fadervår i relasjon til Oikos
Til dette nye oikos er det at Jesus gir sine instruksjoner om hvordan et slikt liv skal leves ut i praksis. Det skjer gjennom Saligprisningene og Bergprekenen.
Bergprekenen blir først meningsfull når vi leser den i dette lyset! Den inneholder en etikk som ikke har noen mening til folk som antar at menigheten er en samling av enkeltindivider frelst for himmelen, mens de på hver sin måte forsøker å leve så best de kan i denne verden. Men den gir full mening om man ser at dette er en etikk som kan leves ut blant de som har blitt forvandlet fra å være 'et jeg' til å bli 'vi'.
Legg merke til hvordan Jesus lærer om bønn! Han lærer oss å be: 'VÅR Far', og Han refererer til 'VÅRT daglige brød', som viser at Han snakker om brød som deles med andre! Han ber oss om å tilgi 'VÅRE skyldnere', noe som gjør sletting av gjeld og tilgivelse for synd til noe man praktiserer i et fellesskap. Og 'la OSS ikke komme i fristelse' viser til fulle at mange av våre åndelige kamper blir vunnet eller tapt sammen!
Med 'Fadervår' har Jesus har Jesus ikke gitt oss en individuell bønn, men en bønn som bes i fellesskap, for denne bønnens virkelige innhold går tapt om den ikke bes i felleskapet, i menigheten, det nye oikos.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar