Gudstjenesten og disippellivet i menigheten i Jerusalem, del 11

Jesus etterlot seg en praksis som ivaretar en standard og som samtidig tillater de svakeste og fattigste å tilhøre et fellesskap:

1) Intensiv disippeltrening. 2) Tilgivelse 'sytti ganger sytti' for de som har feilet, til å bli gjenopprettet og få muligheten til å ta fatt på nytt.

Jesus insisterte på at disiplenes 'koinonia' (fellesskap eller samfunn) skulle utvides til også å gjelde de fattige og de som var aller nederst på rangstigen. Han sa: 'Sannelig sier jeg dere: Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg'. (Matt 25,40)

Dette 'koinonia' inkluderte både kvinner og menn som delte det de hadde og tok seg av hverandre:

'I tiden som fulgte, reiste Jesus omkring og forkynte i byene og landsbyene og bar fram det gode budskapet om Guds rike. De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre. Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv'. (Luk 8,1-3)

Forsamlingen i Jerusalem
Forsamlingen i Jerusalem, forkroppsliggjorde Jesu liv i et 'krise-oikos' som bestod av 5120 mennesker som hadde alt felles! Det var Den Hellige Ånd som gjorde dette mulig.

Men hvordan var dette praktisk mulig? Jo, ved at disse 5120 kom sammen i små hushold med måltidsfelleskap, hvor man delte maten man hadde seg imellom og man delte fellesskap. De hadde også felles kasse, hvor det som kom inn i den ble delt ut av apostlene til de som trengte det. Med andre ord: De som hadde større ressurser enn andre, delte med de som ikke hadde det.

Menighetene rundt Middelhavet var til å begynne med slike 'oikos'. De var preget av at 'de hadde alt felles', og 'det var ingen som led nød i blant dem'.

En generasjon senere forventet apostelen Paulus det samme av de husmenighetene som ble grunnlagt i Galatia-området:

'Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie (oikos) i troen'. (Gal 6,10)

Det var på denne måten den første kristne forsamlingen forsto og levde ut Jesu radikale ord:

'Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier'. (Luk 14,33) 

De forsto disse ordene, ikke som noe heroisk utført av enkelte individer med et helt spesielt kall, men som en måte å dele med de fattige, som en utvidelse av den solidaritet som allerede eksisterte i det 'oikos' Jesus hadde med sine 12 apostler.

Et viktig spørsmål
I neste artikkel skal vi se nærmere på hvorfor dette ble endret når Kirken ble institusjonalisert med keiser Konstantin. I mellomtiden kan vi spørre oss om ikke vi også har tatt for lett på dette i vår tid, og kanskje ikke tatt Jesu ord på ramme alvor. Jeg spør meg selv. For har vi ikke en tendens til å åndeliggjøre det Jesus sa? Og få det til ikke å gjelde oss? For når var siste gangen vi lot oss utfordre av ordene fra Luk 14,33 og når hørte du sist en preken over disse ordene av Jesus? Har du noensinne hørt en slik preken?