fredag, april 26, 2013

Det jødiske folk og endetidens profetier, del 4

Vi skal nå se nærmere på profetier som   gjelder Israels land og folk oppfylt i vår egen tid:

5. Israels gjenopprettelse som nasjon
Det finnes en rekke profetier i Det gamle testamente om at Israel en dag skal gjenopprettes som nasjon, etter at de ble spredt til hedningenasjonene i år 70 e.Kr. Disse profetiene inneholder forutsigelser om både en nasjonal så vel som en åndelig gjenopprettelse.

Allerede i sin avskjedstale profeterer Moses om jødefolkets samling og gjenopprettelse i det Bibelen omtaler som 'den siste tid', altså tiden som går forut for Jesu gjenkomst:

'Da skal Herren din Gud gjøre ende på ditt fangenskap og miskunne seg over deg, og han skal atter samle deg fra alle de folk som Herren din Gud spredte deg iblant. Om dere så er drevet bort til himmelens ende, skal Herren din Gud samle deg og hente deg derfra, og Herren din Gud skal føre deg til det land dine fedre eide, og du skal ta det i eie, og han skal gjøre vel imot deg og gjøre deg tallrikere enn dine fedre. Og Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte og dine etterkommeres hjerte så du elsker Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel, og da skal du få leve'. (5.Mos 30,3-6)
Denne profetien kan ikke sikte til tilbakekomsten fra Babylon, fordi Herren selv nevner at det her er snakk om en annen adspredelse, nemlig den som førte til at Israel ble spredt blant alle folkeslagene. Da befinner vi oss i tiden etter Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr. Denne profetien omtaler både en samling i Israels land, og en åndelig gjenopprettelse av folket: 'Og Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte ....'

Profeten Jesaja omtaler gjenreisningen av Israel som nasjon etter diasporaen slik:

'Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningenefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende'. (Jes 49,6)
'Se, de kommer langt borte fra, noen fra nord og noen fra vest og noen fra Sinims land. Juble, dere himler! Fryd deg, du jord! Dine fjell bryt ut i frydesang! For Herren trøster sitt folk, han forbarmer seg over sine elendige. Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg. Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg. Dine barn kommer i hast. De som brøt deg ned og ødela deg, de skal dra bort fra deg. Løft dine øyne og se deg omkring! De samler seg alle sammen, de kommer til deg. Så sant jeg lever, sier Herren, du skal iføre deg alle sammen som et smykke og binde dem om deg lik bruden. For dine ruiner og dine øde steder og ditt herjede land - sannelig, nå skal du være for trang for innbyggerne, og de som ville ødelegge deg er langt borte. Ennå skal du få høre barna fra din barnløshetsdager si: Plassen er for trang for meg, flytt deg, så jeg kan få bo her! Og du skal si i ditt hjerte: Hvem har født meg disse barn? Jeg var jo barnløs og ufruktbar, landflyktig og jaget bort. Og hvem har fostret disse? Jeg var jo enslig tilbake. Hvor var da disse? Så sier Herren Herren: Se, jeg vil løfte min hånd til hedningene og reise mitt banner for folkene. De skal komme med dine sønner ved barmen, og dine døtre skal de bære på skulderen'. (Jes 49,12-22)
Når vi ikke åndeliggjør disse ordene, så er de utrolig konkrete! Problemet for kirken har vært at man i stedet for å lese disse ordene som en konkret profeti gitt til Israels land og folk, så har man tolket dette som et løfte til kirken. Dermed har man gått glipp av den profetiske betydningen av Guds ord, gitt til jødene. Som kristne kan vi også få del i disse ordenes åndelige innhold, men dette er først og fremst en profeti gitt til et bestemt folk, for en bestemt tid, nemlig til jødene og Israel.

(fortsettes)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar