Når prest og profet faller og grensemerkene flyttes

I går ble det kjent at nok en evangelikal profilert leder har endret kurs i spørsmålet om ekteskapet. Fordi denne personen har hatt en slik tydelig røst i samtiden, og stått på bibelsk klippegrunn, kjennes det ekstra tungt ut.

'Flytt ikke de gamle grensesteiner som dine fedre har satt,' sier Guds ord. (Ord 22,28)

Men det gjøres i dag. Over alt. Også i de sammenhenger du kunne føle deg trygg. Det som har vært kristen bekjennelse og lære siden kirken ble grunnlagt i Jerusalem på pinsefestens dag er ikke lenger noe man slutter seg til, eller ønsker å leve med. Dermed er det ikke lett å vite hvilken menighet man skal være en del av. Og det synes bare å bli verre. Kompromiss er det alle vegne i mange protestantiske sammenhenger.

I forbindelse med fastetiden leste jeg profeten Jeremia, og senere Klagesangene. I Klagesangene gir Jeremia oss forklaringen på hvorfor Israel ble inntatt av fremmed makt, og folket ble ført i eksil. Det var ikke på grunn av folkets synder, som vi kanskje vil tro, det var andre som bar ansvaret:

'Det hendte fordi profetene syndet og prestene førte skyld over seg ...' (Klag 4,13a)

Jeg leste et annet ord fra Ordspråkene i dag, som likevel inngir håp:

'De rettferdiges rot blir ikke rokket'. (Ord 12,3)

Fornyelsen som vi så sårt trenger, kommer ikke utenfra, men innenfra. Den kommer når vi vender tilbake til røttene, for fra Isais rotskubb skyter det friske skudd!

Nok en gang er det bønnens vei vi må gå. Nok en gang er det å knele på løftene som trengs. Gud vil. Hvem vil være tro under Herrens banner?