Bønnesamlingene fortsatte hele uken. På lørdagen i bønneuken, var det en som talte om behovet for enhet i Kristi kropp. Søndagen kom. Gudstjenesten synes livløs. Mange var mismodige. Mandagen kom. Misjonærene gråt og ba. Men gudstjenesten synes å være hindret av noe.
Så kom mandagskvelden. En bølge av forventning brøt inn over de som var kommet sammen for å fortsette å be. Guds nærvær synes merkbart til stede. Når den koreanske lederen reiste seg for å kalle de forsamlede sammen for å begynne å be, begynte de å be i munnen på hverandre. Den koreanske lederen avbrøt dem og sa: 'La oss alle be samtidig!'
Han hadde ikke før sagt det før de 1500 som var kommet sammen for å be ba høyt samtidig! De utøste sitt hjerte i bønn. Det var som om man opplevde bønnesamlingen på Øvresalen i Jerusalem i reprise:
'Alle disse holdt seg samstemmig til bønnen og påkallelsen, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og Hans brødre'. (Apgj 1,14 Bibelforlagets oversettelse 2007)
'Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte huset der de satt ...' (Apgj 2,1-2. Bibelforlagets oversettelse 2007)
I Pyongyang begynte de tilstedeværende å gråte. En etter en bekjente de sine synder. De ble sønderknust for Guds ansikt. De lå på gulvet og hulkegråt. Samtlige var kommet i djup syndenød.
Det er syndenøden som er det karakteristiske trekket ved enhver sann vekkelse. Ikke tegn og under, men syndenød og gråt. At man blir sønderknust for Guds ansikt. Her var det ingen stolte ansikter å se lenger, ingen som fremhevet seg selv. Ingen store menn eller kvinner. De var enten knelende eller de lå på gulvet og skalv for Guds hellige nærvær!
Den hellige ærefrykten for Gud spredte seg over hele salen. Det ble stille.
(fortsettes)
Flott å lese innleggene om Nord-Korea. Koreanerne (i sør) ber fortsatt 'alle på en gang' og det kan være en mektig opplevelse.
SvarSlett