Å bli minnet om egne synder når man dømmer andre

Jeg fikk brev fra Peter Hoover her om dagen. Som bloggens faste lesere vet er han lederen for Rocky Cape Christian Fellowship i Australia, den anabaptistiske kommuniteten som vi har hatt kontakt med gjennom mange år.

Peter har en historie å fortelle som jeg tror mange av oss vil kjenne oss igjen i:

"Når Susan og jeg slo oss med i Mexico i kort avstand nord for tog stasjonen som er synlig her på bildet, i 1981, hadde vi ikke noe negativt å si om den svært konservative Mennonite kolonien som mange av våre slektninger var en del av. Vi kom rett fra bibelskolen vi hadde gått på og var inspirert fra mange av misjonskonferansene vi hadde deltatt på mange steder i USA. Med våre 'opplyste øyne' så ikke annet enn hykleri og korrupsjon blant våre slektninger i Altkolonier i Mexico. Etter syv års hardt arbeid med å 'lede dem til Herren' gav vi endelig opp og dro videre.

For en trist historie.

Jesus trengte virkelig å arbeide med oss, men Han også mye utgjort å gjøre med våre slektninger og naboer. Når vi nå lever i Australia, mange år etterpå, forstår vi at vi alle trengte mye hjelp, hele tiden, for å kunne vandre med Herren i fred.

Hva var det som endret våre holdninger?

Det skjedde på en nokså brutal måte: vi minnet om våre egne synder og tilkortkommenheter!

Som unge misjonærer i Altkolonier tenkte vi ikke på annet enn å kritisere deres synder og feil. Vi diskuterte dem åpenlyst, og vi skrev til og med om dem. Men så snart vi begynte å erkjenne våre egne 'religiøse' synder, vår stolthet, følelsen av å være overlegne, ja kort sagt, alle våre synder, begynte alt å snu seg på hodet!

Vi har fått en djupere og djupere erkjennelse etter hvert som årene har gått.

Og nå - når vi møter slektningene våre fra Altkolonier - eller skriver frem og tilbake på tysk, så finner vi oss selv - forunderlig nok - på samme nivå. Vi er i behov av samme nåde, kjærlighet og den evige frelse som Gud alene kan gi oss om vi skal kunne holde ut til enden (Matt 24,13)

Se nøye på bildet ovenfor! Ser du alle disse menneskene?

Jo, mange av deres etterkommere er fremdeles 'i mørket', ingen tvil om noe annet. Men fra disse folkene har det kommet de som har vokst til en mengde gjenfødte, misjonssinnede, ivrige troende i mange forsamlinger. Noen av dem virker her i Cuauhtèmoc, andre har tatt opp arbeid andre steder i Mexico, Sentral-Amerika og Sør-Amerika. Mange har vendt tilbake til Canada hvor de har etablert store, livskraftige sunne menigheter fra det sørlige Ontario til det nordlige Alberta og British Colombia.

Hva kan vi si?

Vi skammer oss. Gud oppgir ikke folk fra seg like raskt som vi mennesker gjør. Og selv om noen grupper kan miste grepet, vil ydmyke troende blant dem fortsette å be og håpe og være det lys de er i generasjon etter generasjon, århundre etter århundre.

'For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig'. (Matt 19,26)