En ny amerikansk undersøkelse viser at 90 prosent av alle pastorene som ble spurt i denne undersøkelsen, sier at tjenesten var ganske annerledes enn det de hadde forstilt seg. Og 70 prosent av de spurte sier at de har dårligere selvtillit nå enn da de startet i pastortjenesten.
Pastorer blir stadig kritisert. Musikken som spilles er for høy. Det brukes for liten tid på lovsang. Det brukes for mye tid på lovsang. Pastoren taler for mye om penger. Det er for vanskelig å få ham i tale, han er altfor opptatt.
Eller han sliter med avvisning. Medlemmer kommer og går, 40 prosent av pastorene forteller om konflikter med et menighetsmedlem, minst en gang i måneden. 85 prosent av pastorene forteller at de største problemene de har handler om eldstebrødrene eller diakoner, eller noen av de andre som har tjenester i menigheten. 40 prosent sier at de har vurdert å slutte de siste månedene.
Mange pastorer sliter med ensomhet. 70 prosent oppgir at de ikke har noen de kan kalle en nær venn. 50 prosent av de som begynner i pastortjenesten vil ikke holde ut i tjenesten mer enn fem år. 70 prosent oppir at de følte Guds kall når de startet opp, mens 50 prosent av dem kjenner at de fremdeles er kallet. Mange snakker om at frustrasjoner og skuffelser preger livene deres.
I USA forlot over 1700 pastorer tjenesten hver eneste måned det siste året. 45,5 prosent snakker om at de er utbrent. 50 prosent om at de ville ha funnet seg noe annet å gjøre om de fant en annen jobb.
Spørsmålet er om vi ikke må se nærmere på hvordan vi lever ut vårt menighetsliv.
Hele undersøkelsen finner du her:
http://www.churchleaders.com/pastors/pastor-articles/167379-philip-wagner-secret-pain-of-pastors.html?p=1
Nyttig lesing! Vi er nok mange som kjenner igjen i beskrivelsen. Men desverre er det så få som våger å snakke om det. Vi burdehatt en skikkelig diskusjon om temaet!
SvarSlettPauli
På en måte kan en si at dette måtte bli som "forventet". For - husk at pastor-tradisjonen har sine røtter tilbake til tiden etter reformasjonen. Tradisjonen er bare en fortsettelse av den menneskelige hierarki-tenkningen som kom inn gradvis i løpet av århundrene etter "den første kristne tid" (dvs. i tiden etter forbildet som apostlene beskriver i brevene sine). (Biskoper for hver by på toppen av et menneskelig hierarki var starten,- jfr. den gradvise utviklingen som startet v. kirkefedrene og fortsatte inn i Pave - kirken..) Jesus skal fungere som Hode blant oss, og for å besørge at dette fungerer i praksis, satte de inn eldste (alltid i flertall - og støttende hverandre) som modne og sterke kristne - alltid flere sammen! Aldri en alene på toppen av et menneskelig hierarki! Derfor merker vi at Ånden sier til Menigheten - "Vi har gått inn i "Tidene med gjenopprettelse"". Et enormt viktig emne! For det er et dominerende og tydelig trekk i menighets-tenkningen i NT at Jesus får fungere som Hode! Men for at det skal kunne skje i by etter by, må styrken, vernet og enhets-opplevelsen i den kollektive flertalls-ledelse komme på plass igjen! Hvor altså lederne med sine gaver utfyller hverandre! Team av eldste, team av apostler, profeter, lærere, hyrder (ikke pastor i entall = en menneskelig tittel - latinsk tittel-ord) og evangelister - sammen! = Team av eldste som da resulterer i: Ett legeme, en Ånd, ett håp, en Herre, en tro, en Gud... ja en Jesu Menighet i by etter by må igjen vokse fram i landet vårt. Da vil også de troende vokse i modenhet og i sine gaver! Hvordan skal Evangeliet atter en gang kunne bryte gjennom viss "lederne" ikke er tro og lydige mot Ordet som Jesus har gitt oss..?! Jesus ber om enhet i Joh. 17 - og "lederne" blir utfordret til å bryte ned tankebygniger og alt "stort og stolt".. Ja, Ordet er i sannhet levende og virkekraftig,- Guds nåde være med oss alle!
SvarSlett- Men kven har sagt at dagens pastor-praksis er bibelsk?
SvarSlettGA
Til Anonym.. kjære bror el. søster som stiller spøsrmålet om pastor-praksis er bibelsk. Då må vi hjelpe kvarandre til å få dette fram i fokus! For då er mykje av norsk menighets-liv heilt på feilspor! Korleis kan lydnaden mot Ordet då verte praktisert på mange andre viktige område? Kva med mulighetene til å få oppleve "fylden i Jesus", fostringa av disiplar, systematisk undervisning av "heile Guds råd og vilje" osb. osb... Då har ein også systematisk lagt til Ordet, eller trekt frå noko på heilt vestentlege og fundamentale punkt! Har du noko råd om korleis hjelpe kvarandre, og kva vi kan gjere for å kome til rette med dette..? Ganske utruleg at det er blitt slik! Kan vi på ein eller annan måte etablere kontakt-nett der ein deler denne nøden, og søkjer Gud om kva ein skal gjere..?
SvarSlett