Å være menighet, del 4

Det finnes mange likhetstrekk mellom kirken i det fjerde århundre og vår tids kirke. Vi lever også i en tid hvor de kristne er fragmenterte, lederskap lever med stridigheter og våre forsamlinger er utsatte for alle slags lærdomsvær.                              

Mye av det som skrives om den kristne tro handler om anklager, skandaler og debatt om homofili. For mennesker utenfor kirkelige kretser, synes det som skjer i kirken å handle om stygge stridigheter om ting som synes å angå folk flest i liten grad. Det som skrives om kirken er sjeldent noe godt.

Dette skjer samtidig med at mange søker etter et sted hvor det finnes håp. Hvor liv leves ut i fred og harmoni. Hvor mennesker blir sett og bekreftet. De ser etter en tro som passer for olabuksa - ikke får blådressen. En tro som handler om mer enn ord, en tro som får bein å gå på.

I det fjerde århundre søkte folk ut i ødemarken for å finne mennesker som levde der. De søkte autentisk liv. Teoriene ble presentert i kirkene, livet ble levd ut i ørkenen. De som levde der ute levde på mer enn teorier. Der handlet det om den kroppsliggjorte troen. Den som berører ånd, sjel og kropp - det hele mennesket.

Vi lever i en svært individualistisk tid, hvor det meste handler om meg, mitt og mine. I urkirken og blant ørkenfedrene handlet det om 'vi' og 'oss', om en felles visjon om Kristi kropp som reiser seg og blir den modne mann. Om en utvidet familie. Derfor dro pilegrimene ut i ørkenen.

Som de drar for å besøke dagens kommuniteter der de vokser frem. I storbyenes ørken. Der de marginaliserte lever, og så plantes det et håp bestående av mennesker som deler liv med de som sliter med livet. Som deler brød og vin og fellesskap.

Jeg drømmer om å se slike kommuniteter eller fellesskap vokse frem i Norge. Hvor man deler liv og hvor Kristus får forme livene våre etter sitt eget bilde. Midt i hverdagene. Nå ber jeg om at Gud skal gi oss noen her hvor jeg bor som er villige til å leve på denne måten - i et nært forpliktende fellesskap, hvor man setter individualismen til side og lever for Jesus og dermed for andre mennesker.

For tiden tenker jeg mye på ordene fra Rom 14:

'For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever så lever vi for Herren, og om vi dør så får vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til. Det var derfor Kristus døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde'. (v.7-9)

Men i dag er det mange som lever for seg selv - og mange dør ensomme og forlatt.

(fortsettes)