Å være menighet, del 6

Columba Stewart, som har studert den monastiske bevegelsen i det fjerde århundres Egypt, kaller kommunitetene som vokste frem i ørkenen og ødemarkene for 'laboratorier for kristen spiritualitet'.

Det er fra ørkenen at noen av de fremste teologene og lærerne innen kirken - enten det dreier seg om kirken i øst eller vest - vokser frem. De er formet av et liv i bønn, i stillhet og den hellige Treenighetens nærvær. Her i ørkenen lærte de Gud å kjenne - ikke bare gjennom Bibelen, som de leste flittig, men de gjorde seg erfaringer med Gud. Teori og praksis gikk hånd i hånd.

I mye av det som skjer i dag serveres det teorier. En preken inneholder masse ord, men lite levd liv, og det smitter over på de som hører. De tilegner seg kunnskap, men Gudskjennskapen mangler. Jeg undres ofte på hva som hadde skjedd i våre menigheter, om vi begynte å gjøre det vi hørte! Tenk om vi satte det ut i praksis! Hvordan ville menighetene våre da ha sett ut? Og samfunnet? Ganske så annerledes, tror jeg. Hva tror du? Kanskje hører vi for mye og blir mennesker som vandrer rundt med mye kunnskap, men spør noen oss om hva slags erfaringer vi har gjort med Gud - har vi få svar å gi. Kanskje vi skulle høre mindre, og gjøre noe med det vi allerede har hørt?

Noe av det som slår meg i møte med det de skrevne ordene til ørkenfedrene og ørkenmødrene er at mye av det er svar på spørsmål. Disse spørsmålene har sikkert kommet fra pilegrimer som oppsøkte dem. De spurte ikke bare hvordan de kunne leve, men hvorfor.

Augustin sa ved en anledning at kirken er til for mennesker som er underveis.

(fortsettes)