Barratts syn på menigheten, del 1

I 1933 utga daværende Korsets Seiers forlag en serie med forelesninger av T.B Barratt (bildet), som ble holdt på bibelskolen i menigheten Filadelfia i Oslo. Boken fikk tittelen 'De kristne menigheter', og gir et godt innblikk i det syn som Barratt forfektet når det gjelder menigheten slik den fremstår i Det nye testamentes skrifter. Jeg tror flere av bloggens lesere vil ha glede av å stifte bekjentskap med Barratts syn, og skal i denne artikkelen gi noen smakebiter:

Barratt skiller mellom det han omtaler som 'fellesmenigheten' i betydningen den universale menighet, og den lokale forsamlingen. Han forteller om et møt med en kvinne som han spør: 'Er du frelst?' Til dette svarer kvinnen bekreftende, og Barratt vil gjerne vite hvilken menighet hun tilhørte: 'Jeg tilhører Guds menighet', svarte hun. 'Ja, det gjør jeg også,' svarer Barratt, 'men hvilken menighet tilhører De?' Kvinnen svarer at hun tilhører den store menigheten som er oppskrevet i himlene. 'Det er galt', svarer Barratt og så legger han til: 'for de første kristne, på samme tid som de tilhørte fellesmenigheten, så tilhørte de også lokalmenighetene'.

Statskirken
Storkirken eller statskirken har ikke Barratt mye til overs for: 'Villfarelsen er oppstått fordi man har avveket fra den enkle og bibelske metode,' slår han fast allerede i innledningen til det han skriver om den.

Her er hva Barratt selv skriver. Språket er lett modernisert, men jeg har forsøkt å beholde måten Barratt uttrykte seg på. Understrekningene er mine:

'Kirkestaten er en av de mektigste retninger som finnes utenom de kristne menigheters system. Litt etter litt avvek man fra den apostoliske tanke. Det grunnet seg storlig i et spørsmål om makten, det var den gamle strid mellom apostlene som blusset opp: Hvem er den største? Man begynte å skjelne mellom legfolket og presteskapet inntil man nådde frem til et hierarkisk system som samlet all makt i sine hender og utga seg til og med å vær ufeilbar. Så lenge menighetene bibeholdt sin enkelhet og sine åndelige retningslinjer, var de en kraft i samfunnet. De kunne også motstå de største forfølgelser som Romerriket overøste dem med, så den siste keiser som forfulgte dem ble trett av det hele. Da Konstantin ble keiser, så ble spirene sådd i de kristne menigheter, og dermed ble de solgt til den verdslige øvrighetens innflytelse.

Konstantin lovte dem støtte i hele sitt veldige rike, og ingen fikk lov til å forfølge de kristne eller frata dem deres eiendeler. Under beskyttelse av staten dro så menighetene med presteskapet i spissen sin vei mot åndelig undergang. Kristus hadde jo sagt at Hans rike ikke var av denne verden, men i ulydighet mot Hans tanke slo kirkens ledende menn inn på denne vei og søkte selv å erholde makt, ikke bare kirkelig men også politisk. Ifra Konstantins tid til reformasjonen, hele tolv hundre år, var der en statlig utvikling av villfarelsens spire som begynte med noen av de eldste kirkefedre, som skilte mellom biskoper og eldste eller presbytere hvorved den biskoppelige orden i særlig grad skulle representere Kristus. Biskopene alene fikk retten til å ordinere.                                                        

Etter år 395 da riket deltes mellom øst og vest fikk dette hierarki to hoder, nemlig patriarkene i Rom og Konstantinopel. Der pågikk en lang kamp mellom de to, men Rom vant endelig seier. Biskopen i Rom gjorde krav på å være papa, pave, eller hele kirkens øverste, med myndighet over alle de andre biskoper.

Paven fikk også verdslig makt og var i stand til å diktere konger og fyrster sin vilje. I en lang tid har denne makt vært brutt, men ved Mussolinis innflytelse er den blitt øket på ny, i hvertfall foreløpig.

Retningen er iallefall uriktig, og kirkehistorien beviser hvilket mørke folkemassen har vært stett i  på grunn av dette, og hvilke lidelser og forfølgelser oppriktige kristne har måttet gjennomgå på grunn av paveveldets forferdelige og ubibelske makt'.

(fortsettes)