Hellighet og skjønnhet, del 3

Her følger tredje del av en artikkel skrevet av Enzo Bianchi, som jeg har oversatt:

Hellighet er den skjønnhet som utfordrer oss når vi er bundet opp i oss selv, den utfordrer vår selvopptatthet, egosentrisitet og vår egen-kjærlighet - vår philautia. Det er gleden som trosser bedrøvelsen når noen ikke vil ta imot kjærligheten, akkurat som den unge mannen som gikk 'bedrøvet bort' (Matt 19,22)

Leon Bloy har skrevet: 'Det finnes bare en sorg og det er ikke å være hellig'. Helligheten og skjønnheten er både en gave og et ansvar for oss kristne. I en verden er mye er 'svært godt', som 1.Mosebok sier i skapelsesberetningen, skaper Gud mennesket til å stå i en innbyrdes relasjon som mann og kvinne. Tilsammen utgjør de en egnet samarbeidspartner til Gud og eier evnen til å ta imot Guds kjærlighet. Et skaperverk som blir lovprist, noe noe 'overmåte godt' (1.Mos 1,31)

I en verden som er kalt til skjønnhet, er vi som er utsett til å ta ansvar for skapelsen også ansvarlig for skjønnheten i verden, såvel i vårt eget som i andres liv.

Om skjønnheten er 'et løfte om glede' (Stendhal), innebærer det at hver gest, ord og handling som inspireres av skjønnhet er en forsmak på den gjenløste verden, av den nye himmel og den nye jord. Den gir en forsmak av menneskeheten samlet i det himmelske Jerusalem i et fellesskap uten ende.

Skjønnheten er en profeti om frelsen.

'Det er skjønnheten,' skriver Dostojevskij, 'som kommer til å frelse verden'.

(fortsettes)