Et liv levd etter Bergprekenen midt i voldens- og hatets Kroatia, del 4

Her fortsetter serien om anabaptistene i Kroatia og Serbia. Forrige artikkel ble publisert den 16.oktober. Årsaken til at de ikke kommer fortløpende, er at artikkelforfatteren, Peter Hoover, sender dem med ujevne mellomrom. Og jeg trenger tid til å oversette dem:

Sammen med sitt reisefølge kom Peter Hoover til landsbyen Dulovac, som ligger i nærheten av Miletinac ved de kroatiske Papuk høydene.

I denne landsbyen lever Ivan og Ana Olesh. De forteller at for å få sine synder tilgitt, måtte de hver gang be bekjente sine synder, betale presten før han tilsa dem syndernes forlatelse. Men så fikk de selv lese Det nye testamente, og fikk oppleve Jesus. Da trengte de ikke lenger å gå til noen prest for å få syndernes forlatelse.

I dag ånder landsbyen Dulovac av fred. Men det er ikke så lenge siden krigen raste her. Både 2.verdenskrig og senere uavhengighetskrigen har satt sine djupe spor, både i landskapet og i menneskene. Her pleide det å bo mange ungarske og tyske familier. De hadde sitt daglige arbeid på sagbruket og i skogene. De måtte flykte i 1945, og da flyttet kroatene inn.

I 1991 kom serbiske soldater hit. De gikk fra hus til hus, plyndret og ødela. Blant annet den romersk-katolske kirken. Gerilja-soldater slo serberne tilbake, høsten og vinteren 1992. Da kom de kroatiske soldatene. Mens de ortodokse serberne ikke hadde noen betenkeligheter med å ødelegge en romersk-katolsk kirke, hadde ikke de romersk-katolske kroatene noen betenkeligheter med å ødelegge ortodokse ikoner. Hatet er stort på begge sider. Du vil finne ruinene av en ortodoks kirke ikke så langt unna Miletinac.

I Daruvar bor også Zvonko Kovac, som vi ser på bildet, sammen med Peter Hoover. Han er medlem av den anabaptistiske forsamlingen i landsbyen. Her bor også hans mor, en snill, overgitt troende, som opplevde at hennes mann - far til Zvonko - ble knivdrept, sammen med mange andre i landsbyen i 1991.

Det var nesten for mye å bære. Tilbake satt hun med ungeflokken, uten noen forsørger. Det ble mange, mange tårer. Det var som et eneste stort mareritt.

En dag endret dette seg.

Det var da hun ble nødt til å gå tvers gjennom en ortodoks landsby. Nøyaktig samme landsby som morderne bodde - de som hadde drept hennes mann, og mange andre i Daruvar. Til å begynne med tenkte hun: 'dette for for mye for meg! Jeg klarer ikke å se på dem. Jeg får gå rundt landsbyen'.

Men så ba hun over det, og sa til seg selv: 'Nei, jeg vil møte dem, og jeg vil stole på Gud!'

Hun gikk rett gjennom hovedgaten. Mange ortodokse så på henne med store øyne. Hun hilste på dem og smilte til dem. Jo flere hun møtte på denne måten, jo bedre følte hun seg. Når hun hadde gått nedover hele hovedgaten, var hun fri! Herlig fri fra all bitterhet.

(fortsettes)