mandag, november 25, 2013

Frikirkelighetens identitetskrise

Både i Sverige og Norge pågår det for tiden en debatt om det mange opplever som en identitetskrise i frikirkeligheten. Stadig flere menigheter som praktiserer troende dåp, endrer sine medlemskriterier, slik at man kan oppta både barndøpte eller ikke-døpte medlemmer, mens man i andre sammenhenger forlater frimenighetene for å bli opptatt i Den romersk-katolske kirke. En av de som nå har gitt sitt bidrag i samtalen er Sven Nilsson.

Pastor Sven Nilsson (bildet) er en markant skikkelse i svensk og også nordisk kristenhet. I 15 år var han forstander i baptistmenigheten Filadelfia i Örebro - Örebromisjonens moderforsamling. Fram til 1998 var han pastor for frimenigheten 'Kristent Center', som også holder til i Örebro. Han er en anerkjent bibellærer i mange sammenhenger, og har vært en av frontfigurene i den karismatiske bevegelsen i Skandinavia.

Sten Nilsson påpeker det samme som jeg gjorde i en bloggartikkel publisert 19.november med tittelen: "Behøver evangelikale kristne å kjenne seg underlegne og annenrangs?'

Sten Nilsson skriver:

"Dessverre merker jeg en forlegenhet hos den som står som åndelige ledere for friforsamlingsbevegelsen i dag. Man ber nærmest om unnskyldning for nesten alt som kjennetegnet denne vekkelsesåre i kristenheten, og ikke minst under reformasjonen - enkelheten, tydeligheten i hva korsets står for, dåpens betydning som disippelskapets innsegl, proklamasjonen av Jesu unike betydning og en levende tro".

Sten Nilsson tar utgangspunkt i det kommende 500 års jubileet for Reformasjonen. Han skriver: "
Det skal bli interessant å se hvordan den svensk lutherske kirken vil møte utfordringen ved å feire denne kirkehistoriske begivenheten. Om man ser nærmere på hva Luther egentlig var ute etter må man konstatere at mye ble uferdig i og med alle hensyn som måtte tas til fyrstenes vilkår for å beskytte den nye bevegelsen".

Så legger han til: "
De som egentlig forvaltet Luthers opprinnelige radikale intensjoner var den samtidige friforsamlingsbevegelsen, hvilket fikk sitt sterkeste uttrykk i den baptistiske delen av reformasjonen. Ettersom både den lutherske og den calvinske grenen av reformasjonen utvikles til statskirker med i prinsipp samme institusjonelle struktur som Den romersk-katolske har man beskrevet friforsamlingsbevegelsen som 'den tredje reformasjonen'.

Når alle deler av kristenheten i dag berøres av dyptgående identitetskrise konfronteres vi på nytt med vår historie og spørsmålet om hva det innebærer å bevare den tro som en gang for alle er blitt overgitt de hellige. Det mest radikale og mest apostoliske uttrykket for en virkelig reformasjon var friforsamlingsbevegelsen.

Dessverre har arvtagerne til denne delen av reformasjonen ikke forstått hva det vil si å verdsette betydningen av det man har fått å forvalte. Essensen av friforsamlingsbevegelsens evangeliske innhold er dens karakter av Den Hellige Ånds samfunn der menneskene har sagt ja til Jesus Kristus som Herre i sitt liv og er villige til å la seg forandre i troens lydighet etter Guds ord".

Og det er her dåpsspørsmålet blir viktig, Sten Nilsson: "Det er i denne sammenhengen at dåpen får sin egentlige betydning som referansepunkt i formaningen om å leve et hellig liv. Det er derfor merkelig at den åpenbaring av troendedåpens betydning som de baptistiske fedrene var villig å dø for - og faktisk led martyrdøden for, i dag relativiseres til tilpassningsmessig mystikk i den teologiske samtalen.

Det ville være tragisk om friforsamlingen som de troendes fellesskap skulle miste sin frimodighet innfor Den romersk-katolske kirkes påstand om å være det eneste sanne uttrykket for den apostoliske ekkesia og koinonia. Friforsamlingen representerer en like viktig kirkehistorisk kontinuitet som institusjonskirkene. (Les gjerne Gustav Westins avhandling: 'Den kristne friforsamlingen gjennom tidene'.

Du kan lese hele artikkelen her:

http://www.hemmetsvan.se/nyhetstexter.jsp?oid=5440&coid=3

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar