Stadig flere oppdager velsignelsen ved å be tidebønner. Kåre Svebak gir deg bakgrunnen for denne eldgamle bønnemetoden, som har sine røtter hos våre jødiske trossøsken.
Og bønneboken har du allerede, om du eier en Bibel: Salmenes Bok.
En arv fra kirken i den gamle pakt
Morgensang (laudes) og Aftensang (vesper) er dagens to hovedbønner, som innleder og avslutter dagen. Ottesang og Aftenbønn har en mer privat karakter, til bruk når vi står opp og når vi legger oss.
Det er i samsvar med skikken fra de første århundrer når vi under Morgensang og Aftensang benytter de salmer som referer til morgen eller kveld. De andre salmene ble brukt i den rekkefølge de står i Psalteret. Det bør også vi gjøre.
Aposteltidens menighetspraksis viser like fra begynnelsen at apostlenes etterfølgere i prekenembetet – menighetens hyrde eller prest hadde et særlig ansvar for lesningene, og til dem hørte «bønnene» fras
«Guds Ord og bønn»
«Opplesningen» er de viktigste ledd i messen og tidebønnen. Prioriteringen følger Guds handlemåte: Først Guds ord, deretter vår respons. Det er denne orden det siktes til med uttrykket «Guds Ord og bønn». Samme struktur har tidebønnen, historisk sett. Den eldste delen begynner med lesning og deretter følger svarsang (responsorium) og bønnene.
Salmodiene ble lagt til senere, og tilpasset prestenes og klosterfolkets bruk på 4/500-tallet. En Tidebok kan utformes på flere måter. Uten Middagsbønn, gjenstår normalt fire tider. En «Ukens Tidebok» kan fordele Psalteret på 28 tider, altså 5-6 salmodier for hver tidebønn. Bes en salme for hver tidebønn, bes hele Psalteret i løpet av 6 uker med rom for Herrens Tjener-sangene til slutt (Jes 42:1-4, 49:1-6, 50:4-9 og 52:13-53:12). Det er fritt fram for enhver å finne den husorden som lar seg praktisere.
Ef 5:18f – bli fylt av Ånden, og si fram for hverandre salmer og hymner og åndelige sanger; syng og spill av hjertet for Herren! Uttrykket «å si fram for hverandre» viser med all sannsynlighet til den vekselvise resitasjon av salmer i en privat sammenheng, og etter mønster fra synagogen og tempelsangen i Jerusalem. Med stor konsekvens skulle ordnet bønnepraksis medføre fremveksten av kirkeårkalender og bibelleseplan (el Kristus-kalender).
I de første kristengenerasjoner var tidebønn en praksis for lekfolk. Enda på 2/300-tallet ble tidebønn praktisert i kristne familier eller av kristne på egen hånd. Endringsforløpet siden urmenigheten medførte forenkling og avgrensning til morgen- og aftenbønn som dagens viktigste bønnetider.
Tidebønnens klerikalisering
På 300-tallet ble det vanlig å gå til morgen- og aftensang i de større kirkene. Endret praksis falt sammen med endrede begreper om prest og kirke. Prestens arbeid ble oppfattet i analogi med levittenes tjeneste som offerprester i Jerusalems tempel, og kirken i analogi med Guds folk i den gamle pakt (erstatningsteologi).
Siden tidlig middelalder ble tidebønn en av prestens dagligeplikter (officium = plikt, officium dei = dagens plikt). Med fremveksten av klostrene siden 4/500-tallet, var tidebønn blitt en spesialitet for prester og klosterfolk, men med fri adgang for lekfolk til å delta under morgensang og aftensang. Forholdet burde (bør) være omvendt – med anledning for presten til å avslutte med kollektbønnen og velsignelsen.
Kirkens reformatorer med Luther i spissen holdt fast ved Morgensang og Aftensang i bykirkene. I stiftsstaden medvirket korgutter fra katedralskolen, som ledd i presteutdannelsen. Selv om reformasjonen brøt med det gamle pliktvesen av flere grunner, ble det ansett som en selvfølge at en prest ba Morgensang og Aftensang. Den offentlige praksis varierte i kirkehusene. Da praksis gikk i stå med unntak av bykirkene, må det ses i sammenheng med opplysningstidens jeg-sentrerte virkelighetsoppfatning, begrunnet i erfaring og eksperiment (pietisme, rasjonalisme).
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar