Tidebønn i den nye pakts tempel, del 3

Her følger tredje del av artikkelen til   kirkehistorikeren og teologen Kåre Svebak har skrevet en svært god innføring om tidebønnens historie og praksis. Jeg har fått hans tillatelse til å publisere den. Jeg er sikker på at mange av bloggens lesere vil sette pris på det de her får lese. På grunn av artikkelens lengde vil den publiseres i flere deler.

Tidebønnens opphør?

Kirkens reformasjon i Danmark/Norge ble med kongemaktens hjelp iverksatt årene 1537/39, men vel å merke med «Lempe och Føie» i Norge.  Det gikk tre-fem generasjoner før den kirkelige folketradisjon med noen rimelighet kunne sies å ha fått en evangelisk-luthersk profil.  Endringsforløpet vitner om et interaktivt forhold mellom kirkehusets bruk og fromhetslivet i den hjemlige sfære.  De viktigste hjelpemidler var salmebok, bibelhistorie og katekisme, så sant noen kunne synge og lese.  Visitators faste spørsmål siden statspietismen – om husandakten, ble innpå 1900-tallet (kanskje tidligere) møtt med unnvikende svar, og til sist lagt til side. 

Viktige aktører i den offentlige kristendomsformidling var almueskolens lærere.  Fra 1968 opphørte kristendomsfagets status som kirkens dåpundervisning, og barn i hopetall ble fremmedgjort for «Guds Ord og bønn».  Da gjenstod oppgaven å gjenvinne aftenbønnen påbarnekammeret.  Forsømt ble undervisning og instruksjon for tenåringer og unge voksne i menighetens samlinger – om bønn med Guds ord og katekisme i et sakramentalt kristenliv. 

Folkekirken lå åpen for opplevelsesmystikk og trosytringer i aktiviteters form.  Fortrengt ble Kristi virksomme nærvær med Ord og Sakrament i den forsamlede menighet.  Sangen kretset om meg og mitt, om vi og vårt, og likeså bønneseansene med en intimitet som støter de fleste.  Tidebønn  fører de tørste til troens kilder hos åpenbaringsordets Gud i en bevitnet historie hvor løse- og bindemaktens embete – «Åndens embete» inngår med de Guds undergjerninger som døpefont, skriftestol og alterbord vitner om.

Hva kjennetegner tidebønnen?

Tre ting: Bønn med Guds ord – som er «Ånd og liv» (Joh 6:63), regelmessig bønn til faste tider, og «Kristi legemes bønn», når kristne ber som lemmer pjå Kristi kirke – samstemmig, som om de ber med en munn og stemme.

For det første: Bønn med Guds ord (å be Guds ord).  Uttrykket sikter til bibellesning og bønn med salmodier fra Salmenes Bok og «sangene» (cantes) i Lk 1-2.  Hertil kommer sang (hymne), kollektbønn og forbønn.

Ærbødig språkbruk tilsier at vi skjelner mellom salmer (fra Psalteret), sanger og viser.  Salmenes Bok er Guds Ord og Jesu bønnebok.  Med benevnelsene kirkesang og åndelig vise (el kirkevise) markerer vi brukssammenhengen i kontrast til profansang  (jf tysk - Kirchenlied, engelsk - hymn, finsk – virsi). 

For det andre: Regelmessighet til faste tider.  Tidebønn har regelmessigheten til felles med den søndaglige messe.  Messen er fremfor alt Jesu Kristi tjeneste med evangeliet og sakramentene «for dere».  Med disse midler er den Oppstandne virksom i den forsamlede menighet, slik han lovte.  Messen lar oss leve det sakramentale kristenliv – det normale liv i Guds kirke på jorden.  Til virkningene hører «troens bønn» i Jesu navn, alltid avhengig av Guds ord, men uavhengig av tid og sted.  Messen er kirkens bønneskole for døptes dagligliv.

En illustrasjon er «bønnegjerdet»: Den søndaglige messe er gjerdestolpene, de langsgående stenderne morgen- og aftenbønnene, og sprossene hjertets bønnerop og enfoldige samtale med Gud.  Illustrasjonen uttrykker kristen erfaring fra svunne generasjoner.  Regelmessighet og fasthet i praksis er spontanitetens vilkår.  Den som vil praktisere bønnegjerdet, gjør lurt i å starte med en daglig tidebønn til fast tid. 

Kristi legemes bønn.  Søndaglig messe og daglig tidebønn in ngår i Guds kirkes stadige lovpri9sning dag og natt, for Guds miskunn varer i evighet – som i himmelen så og pjå jorden (Apgg 10:9, 30, 16:25).  Halleluja – pris Herren! – er kalt «kirkens evige stemme».  Derfor synger/sier vi «halleluja» gjennom hele kirkeåret.

I tidebønnen må innordne oss av praktiske grunner, men årsaken stikker dypere.  Vi ber som lemmer på Kristi kirkelegeme.  Det er Guds troende kirke som ber.  Derfor demper vi våre individuelle særegenheter og ber «i kor» - som kirkekor.

Tidebønn med god «kirkeorden»

Apostolisk læreformidling (tradering) er et krevende arbeid.  Det fikk Herrens apostler snart erfare.  «Bønn og Ordets tjeneste (Apg 6:4» stitller krav til prestens orden og tidsbruk, med virkninger for ham selv, prestefamilien (1 Tim 3:4f) og den kirkesøkende menighet.  Når troens bekjennere praktiserer bønnefellesskap utenom messen, trenger de ingen programkomitè.  Med tidebønn står Ordet og bønnen på vårt program.  Tekstene slås opp på forhånd og anvisninger gis før vi (jeg) setter i gang.  Vi går som til dekket bord.

Med tidebønnen oppstår en fruktbar vekselvirkning mellom prest og lekfolk.  Det er prestens ansvar å lære døpte å holde alle Herrens befalinger.  Og samtidig er det en menighetssak å holde dem, eller rettere – få lære å holde dem.  Alternativet til denne vekselvirkning er det rot som virker splid og «knurr» (Apg 6:1) med fare for at alt går i stå.

Men hvordan begrunne «god» kirkeorden?  Også det fremgår av kirkens historie fra begynnelsen.  Begrunnelsen er gitt med prekenembetets oppdrag og fullmakter, som lar presten opptre som Kristi delegat og medarbeider (1 Kor 4:1f, 2 Kore 5:18, 20, 6:1).  Kristus er «hode» for sitt kirkelegeme, og kirken er ham underordnet.  Selv er han underordnet Faderen, som er alle tings opphav.  (Apg 2:42, Ef  5:20ff)  Guds kirkeorden kommer til uttrykk i et kristokrati, hvor Kristus er hyrde og biskop med den rett utlagte Skrift i ord og gjerning.

Denne orden «ovenfra» virker kontinuitet, forutsigbarhet og samstemmighet i både menighetsliv og privatliv.  I lys av «det ene nødvendige» blir meningsforskjeller om smak og behag, nytte og hensyn for småting å regne.   Med apostelordets lære fra Skriftens Herre blir vi sammenføyd og sammenbundet i sakssvarende uttrykk.