Tidebønn i den nye pakts tempel, del 4

Her følger fjerde del av artikkelen til   kirkehistorikeren og teologen Kåre Svebak har skrevet en svært god innføring om tidebønnens historie og praksis. Jeg har fått hans tillatelse til å publisere den. Jeg er sikker på at mange av bloggens lesere vil sette pris på det de her får lese. På grunn av artikkelens lengde vil den publiseres i flere deler.

Fremføring

Salmene kan vi enten synge (1 Kor 14:16, Ef 5:19) eller fremsi rytmisk (resitere).  Etter hvert som vi blir fortrolige med tidebønn, oppdager vi en forunderlig samstemmighet (konkordie) uavhengig av livssituasjon: Salmenes samstemmige Kristus-vitnesbyrd virker samstemmighet i den bedende og mellom de bedende.  (Sal 86:11f) 

Liturgiens grunnregel er enkel: «Ro!»  Også tidebønn gjennomføres med ro – med senkede skuldre, avslappet pust og rytme.  Med anviste pustestopp (*) – pust inn, pust ut – gir rom for ettertanke, og alle tid til å følge med. 

Tidebønn bes som regel stående.  Tidebønnens karakter av fellesbønn kommer klarest til uttrykk når to grupper «taler til hverandre» (Ef 5:19).  Apostelen viser til to grupper som står vendt mot hverandre (antifonalt), når de fremfører vers eller strofer vekselvis.  Også sanger(hymner) kan fremføres vekselvis, enten mellom forsanger og forsamling, eller mellom to grupper, og siste vers unisont.

Gruppeinndelingen varierer mellom inndeling etter kjønn, eller mellom deltagerne til venstre og høyre, sett mot alterbordet.  Blir tidebønn fremført i koret, står deltagerne på hver side vendt mot hverandre.

Svarsang - responsorium - kalles den fremføring som lar bønnelederen (el forsangeren) fremføre vers for vers, avbrutt av deltagernes svar eller refreng.  Svarsang er kirkens eldste syngemåte, enklere enn den antifonale fremføring, og en form for utenatlæring. 

Et eksempel på svarsang i høymessen er hilsenen (salutatio) mellom prest og menighet: «Herren være med dere!»  «Og med din ånd!»  Med en hilsen fra den gamle kirke blir denne forsamling konstituert som rettsforsamling i Guds nåderike (jf «retten er satt» og «retten er hevet»).  Her utøver nå døpte sin barnerett hos Faderen ved Sønnen i Den Hellige Ånd. 

Bønnelederens (officientens) plass er normalt foran til venstre for midtgangen.  Forsangeren synger (ev leser) det som er bestemt for ham/henne.  Leseren fremsier høyt og rolig – lik en herold – bestemte bibeltekster (som regel e bibelleseplan).  Bønnelederen kan også være forsanger og leser under tidebønnen.  Følgende tegn viser hvordan fremføring kan skje:

L          Bønneleder/forsanger fremsier eller synger.

A          Alle fremsier eller synger.

I/II       Vekselvis sang eller lesning mellom to grupper.

*          Markerer pustestopp (meditatio) – inn og utpust.

\          Et lite stopp for å markere rytmen (flexa-tegn).

Antifon kalles det bibelord som innrammer en Salme (salmodi).  Antifonen slår an tonen og gir et bibelsk tolkningsperspektiv.   Antifonen gjentas til slutt littlangsommere enn salmodien.

Bønnelederen kan oppfordre til å frembære bønneemnerhøyt eller stille.  Bes de høyt, slutter de med «Gud, vi ber deg», og alle istemmer med «Herre, hør vår bønn».

Herrens bønn (Fadervår) nevner Navnet først når Gud er gjenstand for vår påkallelse og lovprisning.  Det er liturgisk språkbruk.  Herrens bønn bør også slutte med «Ditt er riket…»

Hvilke melodier?

Psalterets anvisninger gjelder den gang kjente folketoner, men ukjente i nåtid.  Forholdet minner om kirkens reformasjon, da kirkesangen tok verdslige visemelodier i bruk.

  I Jerusalems tempel akkompagnerte et orkester tempelsangen.  Da paktens ark ble ført inn i templet, bestod Davids orkester av 17 musikanter: 3 spilte på symbaler og 14 på strengeinstrument (1 Krøn 15:19-21).  Besetningen varierte over tid og etter anledning.  I aposteltiden (fram til år 70 e Kr) bestod orkesteret av minst 12 - maksimalt 36 instrument.  Hovedinstrumentene var etter alt å dømme lyre, harpe og symbal.  Trompeter ble brukt til fanfarer mellom sangene (1 Krøn 15:16, 2 Krøn 5:12f).  Under festprosesjoner ble tamburiner og fløyter brukt.

Under tempelfestene må salmesangen og musikken ha gjort et dypt inntrykk på Guds folk.  Derfra ble salmene overført til hjemlig bruk.  Noen salmer var knyttet til bestemte høytider.  Et eksempel er Jesu innstiftelse av Nattverden under påskemåltidet.  Derfra gikk han ut i nattemørket sammen med de tolv mens de sang «det store Hallel» - Salme 113-118 (Mt 26:30).  Med tiden utviklet kristne en månedlig sangsyklus etter mønster fra templet i Jerusalem, for med den nye pakt i Kristi blod består templet av levende steiner (Ef 2:14ff). 

Melodier og akkompagnement var underordnet salmens ord og innhold.  Denne rangering kjennetegner kirkens sang gjennom alle tider.  Det er av Guds Ord troen lever.  Avsporinger vitner om en fremmed ånd.  Med Salmene ga man uttrykk for følelser og erfaringer, mens melodi og akkompagnement ledsaget ordene.  Evangelisk-luthersk kirkesang vedkjenner seg Ordets innhold og prioritet, og bruker lett sangbare melodier fra ulike tider.  Når Guds kirke synger, synger vi sammen med Guds kirke i himmelen og på jorden.  Dette markeres med kirkespråket innslag av enkelte ord fra hebraisk, gresk og latin (jf høymesseliturgien).  

Åpenbaringsordets Gud taler til menneskets forstand – til mennesker ved sine fulle fem.  Typisk for hedenskapet er den suggestive og larmende fremføring med sikte på rørelser og ekstatiske utbrudd (1 Kong 18:26-28, Sal 2:1), og typisk for kirkefellesskap begrunnet i opplevelsesmystikk og trosytringer. 

Like fra begynnelsen har salmer, hymner og viser hørt med til kirkens gudstjeneste (Kol 3:16).  Men levittenes melodier og orkestrering var for krevende til menighetsbruk.

Tidebønn synges normalt til gregorianske melodier.  Deres bakgrunn er den senjødiske synagogesang og kirkesangen i de første århundrer.  Også vi bør bruke enkle og lett sangbare melodier underordnet ordene.

(fortsettes)