Jesus fører oss til Far som så fører oss inn i hvilen

Joh 14,6 er et av de mest siterte ordene fra Det nye testamente: 'Jesus sier til ham: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg'.

Den siste tiden har jeg dvelt ved den siste setningen i dette verset. For å si det med andre ord: Veien til Far går gjennom Sønnen. Det er gjennom Jesus at vi blir introdusert for Gud og Hans farshjerte. I Joh 17 forteller Jesus om hovedgrunnen til at Han kom som vår Frelser: 'Jeg har åpenbart ditt navn for de menneskene du ga meg av verden' (v.6) Når Han så skal undervise sine disipler om hvordan de skal be, forteller Han dem hvordan de skal henvende seg til Gud: 'Vår Far i himmelen'. (Matt 6,9)

Dette er blitt så stort for meg. Om jeg kan bruke et litt slitt uttrykk som det.

Gradvis har det gjennom årenes løp gått opp for meg betydningen av at Jesus introduserer Gud som Far. Nå hadde jeg en veldig god og nærværende far, så det er ikke så vanskelig å assosiere seg med farsbegrepet. Ikke alle er så heldige. Men så døde far når jeg var 12. Det satte sine spor.

Et av de aller største behovene jeg ser i dagens kristenhet er behovet for hvile.

Over alt møter jeg kristne som er så oppkavet, stresset, aktivitetsbaserte.

Jeg har funnet ut dette: Hvilen finnes bare hos Far. Derfor må jeg la Jesus føre meg til Hans åpne favn. Jeg kjenner behovet for å bli holdt og berørt av Far.