Svakhetens teologi, del 4

Kristushymnen i Filipperbrevet er et eksempel på hva 'svakhetens teologi' innebærer. Ordene fra Fil 2,6-8 handler om inkarnasjonens mysterium: at Gud ble menneske:

'Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset'.

Jesus -'Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til' (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381) forlot himmelens herlighet og ble kjød - ble menneske. Et lite barn. Svøpt og lagt i en krybbe. 'Han som er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen' (Kol 1,15-17) Denne Herlighetens Konge, fornedrer seg selv, så mye at Han gjør seg helt sårbar - som et spedbarn. Avhengig av sin mors omsorg. For de helt basale ting. Som å skifte bleier, få mat. For beskyttelse.

Helt overlevert til mennesker. Så liten. Så skrøpelig.

Dette er inkarnasjonens mysterium. Vi vil aldri forstå det fullt ut. Ikke før evigheten.

Apostelen Paulus skriver om Guds svakhet:

'For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene'. (1.Kor 1,25)

Når viser Gud sin svakhet? I inkarnasjonens under. Når Gud velger å bli et lite spedbarn. I all sin sårbarhet.

(fortsettes)