Svakhetens teologi, del 7

I innledningen til boken om 'Adam - Guds elskede' forteller forfatteren, Henri Nouwen, om den sjokkerende beskjeden han fikk om at Adam var død. Bedre enn noe annet forklarer dette kjernen i det som kalles 'svakhetens teologi'. Slik ordlegger han seg, i min oversettelse:

'Fra det øyeblikket jeg så Adams kropp liggende i kisten, ble jeg slått av mysteriet til denne mannens liv og død. I et lynglimt visste jeg at denne svært funksjonshemmede mannen var elsket av Gud fra evighet av, og sendt inn i verden med en unik oppgave til å helbrede, som nå var fullført.

Jeg oppdaget mange paralleller mellom historien om Jesus og historien om Adam. Og jeg forstod noe annet. Jeg forstod, at Adam på en djup måte, på en mystisk måte, hadde blitt bildet av den levende Kristus - for meg akkurat som Jesus, mens Han levde her på jord, var venn, lærer og veileder for sine disipler. I og gjennom Adam kom jeg frem til en ny forståelse av deres relasjon til Jesus, ikke bare slik den var for lenge siden, men slik Jesus lengter etter å leve blant oss nå, med meg, med oss, gjennom de svakeste og mest sårbare.

Ja, virkelig, ikke bare kom jeg til å vite mer om Gud ved å ha omsorg for Adam, men Adam hjalp også meg, gjennom sitt liv, til å oppdage og gjenoppdage hvordan Jesu Ånd er levende i min egen 'åndelige fattigdom'.

Jesus levde for lenge siden, men Adam levde i min tid. Jesus var fysisk til stede blant sine disipler. Adam var fysisk til stede for meg. Jesus var, Immanuel - Gud med oss. Adam ble for meg en hellig person, et bilde på Den levende Gud.

Var Adam svært uvanlig? Var han en slags engel?

Ikke i det hele tatt. Adam var en person blant mange andre. Men jeg hadde en relasjon til Adam, og han ble spesiell for meg. Jeg elsket ham, og vår relasjon var en av de mest betydningsfulle i mitt liv'.

(fortsettes)