Taize-jul og julens mysterium

På julaften kom Taize-brødrene, de unge frivillige og noen få pilegrimer, sammen med mange fra mennesker fra regionen rundt, sammen i den store Forsoningskirken til julaftens gudstjeneste klokken syv om kvelden.

Etter feiringen av eukaristien gikk alle utenfor kirken for å synge ved den store julekrybben, julens salmer. Selv om det var kaldt ute, ble det en gledesfylt samling, hvor man feiret julenatt, sammen med eselet, sauene og kyllingene som oppholder seg i stallen utenfor kirken. De bringer liv til julekrybben.

Drømmen er at vi en dag skal få en slik krybbe utenfor Kristi himmelfartskapellet. Det er et bønneemne for oss.

Peter Halldorf skriver i sin bok 'Hellig år': 'Vi trenger tid for å ta inn over oss det enestående som skjer julenatt. Det mysteriet vi feirer denne hellige natten, er sammen med oppstandelsen kristendommens viktigste enkelthendelse, historiens avgjørende begivenhet: Gud blir menneske... I liturgien, både i eukaristifeiringen og i de daglige tidebønnene og bibellesningene gis vi det språket som gjør oss i stand til å nærme oss mysteriet: tilbedelse og undring. Vi tilber det vergeløse barnet, Han som alene har all makt i himmel og på jord. Vi lovsynger den udødelige som blir dødelig for at vi skal få evig liv. Vi bøyer oss i undring for Ham som har sin trone i himmelen, men som ser på oss fra dyrenes matkrybbe'. (Peter Halldorf: Hellig år. Luther 2012, side 58)

Julen varer tretten dager i Kirkens hellige år. Kristi fødselsfest begynner julenatt og når sitt høydepunkt den trettende dagen; den dagen som i Vest kalles 'epifantia' - åpenbaring. I Østkirken kalles dagen 'theophania' - gudsåpenbaring.

La oss feire høytiden! Dette er en glimrende anledning for oss til å tilbe Barnet og samtidig vitne om Frelseren som er kommet.