Det lange livs gode far, del 1

Andy Wade har skrevet en artikkel som jeg tror mange av oss vil kjenne oss igjen i. Det er underlig hvordan noe 'kommer til deg' når du mest trenger det! Han berører flere ting, blant annet vår utålmodighet. Her er min oversettelse:

'Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst.  Den som planter og den som vanner, er ett, men de skal få lønn hver etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning'. (1.Kor 3,5-9)

En av de største truslene til vår forestillingsevne, og å holde fast ved denne evnen til å se og sette ting ut i praksis, er utålmodighet. Jeg har gjort meg skyldig i dette, og jeg er ganske sikker på at vi alle kan se tilbake på tider hvor vi har vært utålmodige. Men utålmodigheten ødelegger vår forestillingsevne eller fantasi ved å proklamere at vi vil se resultater - og det nå!

Jeg kjenner til at folk som Jamie Arpin Ricci i Little Flowers Community, Mark VanSteenwyk i The Mennonite Worker, Shane Claiborne i The Simple Way og mange andre kan underskrive på behovet ikke bare for utholdenhet, men også tålmodighet. Skal man utvikle en kommunitet - eller et liv i fellesskap av noe slag - krever det tid. Som misjonær i 12 år i Hong Kong, så kjenner jeg til at det tar tid før folk blir kjent med deg, at de stoler på deg, og begynner å arbeide sammen.

Shane Claiborne, i samtale-boken han skrev sammen med John Perkins - Follow me to Freedom: Leading and Following as an Ordinary Radical - skriver følgende:

'Stabilitet er et tradisjonelt monastisk løfte; det er å hengi seg til en gruppe og bli underordnet denne. Stabilitet er noe fattige nabolag hungrer etter. Det er så mange ting som ikke varer - som landeiere. Og misjonærer. Ting som kommer og går, og mennesker som hele tiden flytter på seg - ikke langt, men ofte. Det er en del av fattigdommens kultur som er så usunn. Det krever besluttsomhet, bokstavelig talt, besluttsomhet å bli en stabil del av et nabolag for å kunne endre det. Jeg tenker på de ordene John (Perkins) sa til meg på trappa på Pottemakerens Hus: Dere vil si at ting endrer seg - etter omlag 10 år!' Besluttsomhet er ikke en kulturell verdi. Ønske du å være radial? Gi deg hen til et nabolag i 10 år!'.

(fortsettes)